Sommerens tining av permafrosten på Svalbard slår alle tidligere rekorder

– Det gjør meg mer og mer urolig å se at permafrosten varmes opp og tiner i stadig økende tempo, sier Ketil Isaksen, klimaforsker ved Meteorologisk institutt.

I 25 år har forskere fulgt nøye med på permafrostens utvikling på Svalbard. I områder med permafrost tiner det øverste laget av bakken (det aktive laget) hver sommer. På Svalbard er dette laget typisk 1-2 meter tykt avhengig av blant annet jordtype, fuktighet og vegetasjonsforhold. 

Under dette laget finner vi permafrosten, der temperaturen ikke overstiger 0 grader celsius. 

Høye temperaturer over lang tid tærer på permafrosten

Siden målingene startet i 1998 på Janssonhaugen, innerst i Adventdalen, har det aktive laget "spist" seg ned i permafrostlaget under. I snitt er den 25 centimeter dypere nå enn for 25 år siden. Og 10 meter under overflaten har temperaturen i permafrosten steget med mer enn to grader.

Men det var før årets målinger tikket inn.

– Det er den jevnt høye temperaturen i bakkeoverflaten fra midten av juni som har gitt nye rekorder i år. Vi har aldri før målt så høy temperatur i de øvre delene av bakken, og så stor tykkelse av det aktive laget, siden målingene startet på Janssonhaugen. 

Han forteller videre at også andre permafroststasjoner på Svalbard setter nye rekorder i år. 

I andre  deler av Arktis viser permafrosten det samme. Dette gir en rekke negative effekter på natur og samfunn. 

Overraskende høyt tempo

Som ung student trodde ikke Ketil Isaksen at permafrosten ville varmes opp og tine i et så høyt tempo som den faktisk gjør nå. 

Og ingen så for seg at Svalbard ville oppleve tydelige landskapsendringer som følge av tinende permafrost.

– Men vi ser nå større og større landområder med vannansamlinger på overflaten, utglidninger og skred i fjellsider og synkehull på tundraen, utdyper Isaksen. 

Det øverste jordlaget tiner dypere om sommeren og mister bindingene som tidligere holdt jordmassene stabile. 

– Dette fører til ulike typer skred og ustabilitet i bratte skråninger og fjellsider. Mer nedbør og kraftigere regnskyll gir større mengder vann som trenger ned i bakken. Det øker sannsynligheten for alle typer skred, sier han.

Men endringene av landskapet er bare en del av historien.

– En større bekymring er den store mengden karbon som potensielt kan frigjøres fra permafrost som tiner, og der utslippene vil kunne forsterkes av nettopp slike landskapsendringer i verdens permafrostområder.

Usikre utslippsestimat av karbon

Det gjøres i dag mye forskning på å estimere hvor store utslippene er fra verdens permafrostområder. Bedre observasjons- og modellverktøy forbedrer disse estimatene. Men det er fortsatt store utfordringer med å få skalert disse på en korrekt måte, påpeker Ketil.

– På en global skala vil trolig episoder med rask tining av permafrosten, sammen med branner i nordområdene, i økende grad bidra til utslippene av karbon fra permafrosten til atmosfæren.

Nye satellittsystemer som er planlagt i drift de neste årene vil også kunne gi mer oppdaterte og kontinuerlige data og bedre overvåking av karbonutslipp fra nordområdene.

– Det er også viktig at klimamodellene videreutvikles til å inkludere den komplekse dynamikken og endringene vi nå observerer i permafrosten. Det trenger vi for å kunne gi mer nøyaktige estimater i klimaregnskapet på frigjøring av karbon fra verdens permafrostområder.

Oppvarmingen på bakken forplanter seg

Selv om oppvarmingen i de øvre delene av permafrosten fram til 2023 har avtatt noe siden rekordåret 2016, fortsetter oppvarmingen dypere ned. 

– En temperaturøkning på bakken over et lengre tidsrom vil forplante seg som temperaturbølger ned til større dyp. Dybden som en temperaturbølge befinner seg på angir tiden bølgen har brukt fra den oppstod på bakken. Stedets temperaturutvikling lar seg sånn sett rekonstruere, og vi kan beregne temperaturendringer som har pågått over flere tiår på jordens overflate. 

– Hva forventer dere nå videre? Kan vi se andre konsekvenser enn det vi har sett før?

– Det er verdt å følge med på skredfaren utover høsten, sier Isaksen.

Han forteller videre at dybden på det aktive laget trolig vil fortsette å øke mange steder i dagene som kommer. Maksimal dybde nås i slutten av august eller litt ut i september. 

– Dette kan gjøre fjellsidene på Svalbard mer ustabile, spesielt hvis det også kommer en periode med mye regn. Vi vet fra tidligere, slik som i 2016, at jord- og flomskredfaren er stor når tykkelsen av det aktive laget når nye rekorder.