Publisert: 26.10.2009

Post it!

Når en forsker drar på kongress følger det gjerne med en poster i bagasjen. met.no-forsker Anita Verpe Dyrrdal har vunnet premie for sin.

Av Heidi Lippestad, Informasjonsseksjonen 

De uinnvidde forbinder kanskje begrepet "poster" med svære bilder av Leonardo DiCaprio, klistret opp på jenterommet. Så ikke på Meteorologisk institutt. En poster er et lite vitenskapelig verk; alle de siste teoriene og resultatene til en forsker klemt inn på en plakat, sammen med formler, figurer og diagrammer. Blir plassen for liten løser forskeren problemet ved å minke størrelsen på bokstavene. Inn på plakaten skal det! Sånn sett har de vitenskapelige posterne mye til felles med de gamle veggavisene.

Anita Verpe Dyrrdal er klimaforsker ved Meteorologisk institutt. Foto: met.no

Og slikt blir det altså premie av?!

Lesestoff i vrimlearealet

- På ingen måte, sier klimaforsker Anita Verpe Dyrrdal.

- Min poster vant premie fordi jeg hadde redusert tekstmengden, laget punktvise oppsummeringer, brukt store figurer og benyttet farger som virkemiddel. Som forsker velger også jeg ut de posterne som er fristende for øyet. Knøttliten skrift og for mye tekst frister ingen!

For de uinnvidde: Utenfor store møtesaler på konferansehoteller og i kongresshaller er det ofte et enda større vrimleareal. Etter som kun et fåtall forskere får presentere sine prosjekter i plenum er det vanlig å melde seg på konferanser og møter med en poster. Det betyr at du samler informasjon om et prosjekt på en plakat som henges opp eller stilles ut i vrimlearealet. I pausene drikkes det kaffe og leses postere. Er man heldig, har posterens eier stilt seg opp ved siden av, klar til å diskutere og forklare. Men ofte må posteren klare seg alene. Da nytter det ikke å stille med noe som ser ut som en gammel avisside fra The Times!

Formidling taper kampen

- Den siste formidlingsbiten ut til publikum taper ofte prioriteringskampen, medgir Anita Verpe Dyrrdal. - Forskere har mye å gjøre. Når det kommer til presentasjonen er det ganske lett å bare klippe sammen noe man har skrevet til bruk i en annen sammenheng, og la det stå til.

Anita Verpe Dyrrdal valgte en annen strategi da Forskerforbunder arrangerte forskerkonferanse i forbindelse med NORKLIMA-programmet den 19. og 20. oktober i år: Hun tok seg tid.

- Det var 50 påmeldte postere til konferansen, men det var bare de unge forskerne som deltok i konkurransen om beste poster.

For de uinnvidde: I denne sammenhengen er "en ung forsker" under 35 år. Vinneren av konkurransen er 27.

Hvor gode snøkart?
Eksempel på hvordan det bør gjøres. Klikk på posteren og få den opp i pdf.

Hva handlet så den prisbelønte posteren om? Svaret er snøkart. Posteren er todelt, og første del handler om observert historisk snøutvikling i Norge, med fokus på snøsesongens lengde og antall snødager. Andre del handler om validering av snøkartene. 

Anita Verpe Dyrrdal forsker med andre ord på kvaliteten på snøkartene som ukentlig presenteres på nettstedet senorge.no - altså hvor gode kartene er i forhold til observasjoner. 

- senorge.no og snøkartene er et samarbeid mellom met.no og NVE, presiserer Dyrrdal. - Kort fortalt er det NVE som styrer med snømodellen, mens Meteorologisk institutt bidrar med observasjoner av temperatur og nedbør, og interpoleringer som gjøres i denne forbindelse.

Interpoleringer???

En interpolering er en regneoperasjon som (for eksempel) tar utgangspunkt i observasjoner gjort på ett bestemt sted. I og med at det foreligger begrensede menger av temperatur- og nedbørobservasjoner rundt om i Norge er det utarbeidet beregningsmetoder for å finne ut hvor mye nedbør som har falt på sted Y, når vi vet at det har falt 2 mm nedbør på sted X.

- I Norge har vi mange værobservasjoner fra Sørøst-Norge, og færre observasjoner nordover i landet. Vi har også flere observasjoner fra lavlandet enn fra fjellområdene. På senorge.no finner du imidlertid beregninger av snøforholdene i Norge, i et rutenett av 1 x 1 kilometer. I og med at vi ikke har så tett med observasjonsstasjoner må vi altså interpolere; gjøre beregninger for steder uten observasjoner, ved hjelp av de observasjonene vi tross alt har, forklarer Dyrrdal.

Det er mye som kan slå feil når man interpolerer data. Temperatur- eller nedbørmålingen kan være feil i seg selv, og snømodellen produserer flere usikkerheter. Dernest vet man at nedbør påvirkes av vindforholdene i gitte situasjoner osv. Antia Verpe Dyrrdals jobb er foreløpig å sjekke kvaliteten av snøkartene. Deretter planlegger hun en mer systematisk evaluering av hva som går galt, både med interpolering av nedbør og temperatur, samt med snømodellen, der snøkartene er dårlige.

Snø- og isdamen

Hvordan havnet Dyrrdal der hun er i dag? Er det kjærligheten til snø og is som har drevet henne lukt inn på Meteorologisk institutt, og derfra ut i vrimlearealene på utallige forskerkonferanser?

- Egentlig ikke, fastslår forskeren. - Jeg er ikke mer opptatt av snø enn andre. Jeg studerte i North Carolina, USA. Da jeg skulle ta masteren min ville Meteorologisk institutt ha en evaluering av kvaliteten på snøkartene, og jeg slo til. Jeg tenkte at det var lurt å velge et emne som en framtidig arbeidsgiver ville ha nytte av. Og der satt jeg da, i North Carolina, og sammenliknet observasjoner og kvaliteten på snøkart ved utvalgte observasjonsstasjoner i Norge. 

Strategien var riktig. Etter fullført masteroppgave skled hun rett inn på Meteorologisk institutt på en toårskontrakt, og kunne fortsette sine vurderinger.

- Foreløpig er jeg en ung forsker. Jeg vil ikke binde meg til snø og is resten av livet. Det blinker kanskje en doktorgrad der framme et sted også? Men først skal jeg sole meg i glansen av premien, en ukes tid!

- Og premien var...?

- En bok om isbreer. Og så fikk jeg diplom!

 

Bookmark and Share
Idium Portalserver 3.0Idium webpublisering
Nettstedssikkerhet