Publisert: 15.11.2016

Arktis smelter

På 1990-tallet tilbrakte jeg et år på Svalbard, som student ved UNIS. Noe av det første jeg la merke til, var at husene manglet takrenner. “Det regner nesten ikke her”, var forklaringen. “Svalbard er en arktisk halv-ørken”. Ting har forandret seg der oppe.

Bebyggelsen i Longyearbyen. Foto: Solfrid Agersten/ MET.

Kronikk, publisert i Aftenposten 14.11.16 av klimaforsker Ketil Isaksen

Som klimaforsker er jeg opptatt av trender, og de trendene jeg nå ser på Svalbard, både som følge av min egen forskning og andres, gjør meg skremt. Ikke betenkt. Ikke bekymret. Skremt.

Eksempel: For oktober er normalen for nedbør 14 mm på Svalbard lufthavn utenfor Longyearbyen. I 2016 kom det 57 mm nedbør. Også andre stasjoner på Vest-Spitsbergen fikk 3 til 4 ganger så mye nedbør som oktobernormalen. For samme måned var snittemperaturen 3,2 grader. Dette er 8,7 grader over normalen. Temperaturrekorden for oktober ble brutt med glans.

Dette føyer seg inn i rekken av nærmest kontinuerlige brutte temperaturrekorder på Svalbard de siste årene. Også nå i november har det vært ekstremt. En ny runde med styrtregn og svært høy temperatur har preget øygruppen. Svalbard Lufthavn fikk 41,7 mm nedbør i løpet av ett døgn. Ny-Ålesund fikk 86,8 i samme tidsrom. Og vi snakker regn - ikke snø. Året 2016 ligger an til å bli det desidert varmeste og et av de våteste årene på Svalbard siden målingene startet. 

Mye mildvær etter år 2000

Sammen med kollega Dagrun Vikhamar Schuler har jeg undersøkt endringer i intensitet og antall mildværepisoder om vinteren, bla på Svalbard 100 år bakover i tid. Her finner vi både mildværs- og kuldeperioder. Siden begynnelsen av 1970-tallet har det vært en sterk økning av mildvær og regn i vinterhalvåret, med ekstra mange og intense episoder etter år 2000. Økningen har vært sterkere på Svalbard enn på fastlandet. Trenden ser ut til å fortsette utover i dette århundret. Nye beregninger for slutten av århundret viser en tredobling i antall episoder sammenlignet med i dag.

Hva skyldes temperaturøkningen på Svalbard?

Sammen med andre norske og polske kolleger viser vi i en ny studie at den kraftig stigende lufttemperaturen på Svalbard er drevet av reduksjon av sjøis, sammen med høyere sjøtemperatur og en generell oppvarming. Spesielt gjør dette seg gjeldende i vinterhalvåret: Havet kan ses som en gedigen radiator, som varmer opp atmosfæren og dermed de arktiske øyene. Over sjøisen kan luften være svært kald. Samtidig er overflatetemperaturen i havet i de isfrie områdene relativt høy. Når kalde luftmasser forflytter seg ut over isfritt hav blir den kalde luften varmet opp. Større og større områder med isfritt hav rundt Svalbard bidrar til betydelig oppvarming av lufta. Lokalt i fjordene på Spitsbergen ser vi også den samme effekten: Der isen tidligere lå som et lokk over Isfjorden og Kongsfjorden, seiler i dag båtene oftere og oftere på isfrie fjorder.

Værstasjon tilknyttet en permafroststasjon på Janssonhaugen i Adventdalen (Spitsbergen)).

Permafrosten tiner

Permafrosten kjennetegnes ved at det øverste jordlaget tiner om sommeren, mens bakken under fremdeles er frossen. Om høsten fryser bakken til igjen. I snart 20 år har jeg voktet et spesielt borehull på Janssonhaugen i Adventdalen på Spitsbergen, hvor 30 temperatursensorer sørger for at vi kontinuerlig kan overvåke permafrosten ned til 100 meters dybde. Målingene viser at det øverste jordlaget stadig tiner dypere, og at permafrosten under stadig blir varmere.

På Spitsbergen var jordlaget som tinte opp rekordstort sommeren 2016. Men det skjedde også noe annet dette året som var helt spesielt: I alle år siden målingene startet på Janssonhaugen hadde bakken frosset til igjen i løpet av september eller de første dagene av oktober. I 2016 frøs bakken først til i starten av november. I lavereliggende dalfører og kystnære fjell på Svalbard vil det fortsatt ta litt tid før jordlagene over permafrosten fryser igjen. På sett og vis har frosten på Svalbard tidligere holdt landskapet på plass. Men i år har kombinasjonen av unormalt mye nedbør og rekordstor tinedybde i permafrosten bidratt til flere jord- og leirskred i Longyearbyen-området. Boliger som tidligere var trygge, ble evakuert. Veier man har benyttet “i alle år” ble stengt i påvente av at bakken skulle fryse. Kjent og kjært turterreng ble plutselig farlig. 

Indikator på klimaendringer

FNs klimapanel og verdens klimaforskere har lenge sagt at dette kommer til å skje. Nå skjer det. Nordområdene betraktes som en svært tydelig indikator på klimaendringer av forskerne, og utslagene av klimaendringene blir tydeligere jo lenger nord man kommer. Fra værstasjoner registrerer vi at lufttemperaturen i Arktis har økt dobbelt så fort som i resten av verden de siste tiårene. Utbredt smelting av sjøis bidrar til å øke oppvarmingen ytterligere.

Konsekvensene av dette føler nå innbyggerne i Longyearbyen og folk i andre arktiske byer tettere og tettere på kroppen. Det er en kraftig påminnelse om at de menneskeskapte klimaendringene nå er svært tydelige i nord. Det kan ende katastrofalt om vi ikke gjør noe.

Ketil Isaksen er klimaforsker ved Meteorologisk institutt. Foto. Bård Gudim.

Bookmark and Share
Idium Portalserver 3.0Idium webpublisering
Nettstedssikkerhet