Forskning gir resultater

Det foregår en stor innsats verden rundt for å gjøre værvarslene bedre. Mye av utviklingen skjer gjennom internasjonalt samarbeid. "Været" kjenner ingen landegrenser. Framskritt som gjøres i ett land vil derfor ha nytteverdi for andre land.

Værvarslene blir stadig bedre

Det foregår en omfattende forskingsinnsats ved nasjonale meteorologiske institutt, ved universiteter og forskningsinstitusjoner over hele verden for bedre værvarslene.

Moderne værvarsling baserer seg på bruk av store regnemaskiner. Det er flere forhold som påvirker kvaliteten på varslene som regnemaskinene produserer:

* Observasjonsgrunnlaget.
* Atmosfæremodellen
* Kapasiteten til regnemaskinen

For å kunne starte beregningene av atmosfærens framtidige tilstand, det kommende været, må regnemaskinen ha en utgangstilstand. Denne skaffer vi oss ved å samle inn alle mulige måledata og observasjoner som fins fra atmosfæren: målinger fra observasjonsstasjoner på jordoverflata og ombord i skip på havet, radardata, fra instrumenter sendt opp med ballonger, fra instrumenter ombord i fly, satellittmålinger...
Til sammen gir all denne informasjonen oss i stand til å lage en "analyse" av atmosfærens nåtilstand, og denne analysen er utgangspunktet for datamaskinens beregninger.

Men klarer vi å lage den "riktige" analysen? Har vi tilstrekkelig med måledata til at vi kan si at vi et fullstendig bilde av jordatmosfæren på det tidspunktet beregningen starter? Svaret er nei. Det er store hull i observasjonsnettet vårt, både ved jordoverflata og i høyere luftlag. Mye arbeid pågår for å bedre observasjonsnettet, tette "hull", utvikle nye og bedre instrumenter, "assimilere" forskjellige typer måleresultater for å få mest mulig nytte av dem... Nye forskningsresultater på disse områdene vil forbedre varslene.

De fysiske lovene som gjelder for gasser gjelder også for luftas atmosfære. Det var nordmannen Vilhelm Bjerknes som for første gang i 1904 satte fram ideen om at "været" kunne beregnes ved å benytte disse fysiske lovene.
Men det var da de elektroniske regnemaskinene ble oppfunnet og kom i bruk omkring 1950 at beregningene av været, verdens største regnestykke, lot seg utføre. De fysiske lovene må presenteres i en riktig form og programmeres slik at regnemaskinene blir i stand til å foreta beregningene. Ikke minst er det nødvendig å gi informasjon om forholdene der atmosfæren er i kontakt med underlaget. Hvordan er topografien? Er det land eller hav? Hva slags vegetasjon er det på bakken? Er det snø, is eller barmark? Hvordan er fuktighetsforholdene i bakken? Alle disse forholdene har stor betydning for kvaliteten til sluttresultatene. Mye forskning pågår for å framskaffe mer og bedre "randverdier" for jordoverflaten, som kan legges inn i modellberegningene.

Det har skjedd en voldsom utvikling i modellenes muligheter til å gi detaljerte resultater. "Oppløsningen" i modellene er blitt større og større. De første modellene beregnet værelementene i et grovt rutenett, horisontalt og vertikalt. Dette var nødvendig fordi de første regnemaskinene på 50- og 60-tallet hadde begrenset regnekapasitet. Regneoperasjonene tok så lang tid at hvis resultatene skulle kunne benyttes i operativ værvarsling, kunne de bare gi et forenklet, grovt bilde av framtidsværet for en utvalgt del av atmosfæren/jordoverflaten og for en kort tidsperiode framover.

De moderne "tungregneanleggene" har en enorm regnekapasitet. Det er mulig å beregne hele atmosfærens tilstand med en oppløsning på noen få kilometer (et rutenett med noen km mellom hvert beregningspunkt). For utvalgte deler av atmosfæren, f.eks. området rundt en flyplass, kan oppløsningen være noen hundre meter! Og datamaskinene blir kraftigere og kraftigere. Dette medfører at vi i framtida kan få fram enda flere detaljer i det lokale været.

Bookmark and Share
Idium Portalserver 3.0Idium webpublisering
Nettstedssikkerhet