Historisk perspektiv: inn og ut av istider i uminnelige tider

Analyser fra iskjerner hentet opp i Antarktis og på Grønland har gitt viktig innsikt i hvordan klima og klimagasskonsentrasjonene har variert i istider og mellomistider.


Oppdatert 24.10.2012

På geologisk tidsskala (millioner av år), har klimaet endret seg som følge av kontinentaldrift med fjellkjededannelse og endrede havstrømmer. De siste to til tre millioner år (kvartær), har jorda gått inn og ut av istider. Data fra is som ble dannet for 800 000 år siden og fram til den industrielle revolusjonen viser at konsentrasjonen av CO2 har variert mellom 180 og 285 ppm (CO2-molekyler per million luftmolekyler). Ved inngangen til 2012 ble det gjort målinger av CO2 konsentrasjonen i atmosfæren tilsvarende 393 ppm.

Sammenheng: CO2 og temperatur

Under istidene og mellomistidene ser man en sterk korrelasjon mellom temperatur og CO2. Temperaturen varierer i store trekk i takt med atmosfærens CO2-innhold. De store variasjonene i CO2 virker som en massiv tilbakekopling i klimasystemet som forsterker virkningen av variabel solinnstråling og dermed forsterker klimavariasjonene. I de siste 3 millioner år har istider og mellomistider kommet og gått, og diskusjonen har gått livlig mellom vitenskapsfolk. Hva kan årsaken være til disse drastiske variasjonene?

Milanković-syklusene

Serberen Milutin Milanković fikk sitt vitenskapelige gjennombrudd i 1920-årene med sine astronomiske teorier om klimavariasjoner som han knyttet til istidene. De såkalte Milanković-syklusene ble først allmennt akseptert noen tiår senere. Milanković sier som følger:

Jordas bane rundt sola går i faste sykluser. Jordbanen endres fra en elliptisk form til nesten rund. I tillegg endrer hellingen og retningen på jordaksen seg over tid.

Dette fører til at den energien som jorda mottar fra sola varierer - og at energien blir ulikt fordelt over jordoverflaten over tid.

Disse astronomiske effektene er triggerne som setter i gang endringer mot istider og mellomistider.

Hvorfor så store utslag?

At utslagene blir så store som observert, skyldes at virkningen av endringene i innstrålt solenergi forsterkes/svekkes av en rekke tilbakevirkende mekanismer i jordas klimasystem. Eksempler på viktige tilbakevirkende mekanismer er

• opptak og frigjøring av klimagasser i havet og på landjorda (f. eks kan et varmere hav oppta mindre CO2)

• utbredelsen av is- og snødekte flater

• endringer i havets sirkulasjon

Tiden etter siste istid

Siste istid tok slutt for 11 700 år siden. I eldre steinalder, for 9000–6000 år siden, vokste det furu på deler av Hardangervidda og de største isbreene i Norge var i perioder smeltet bort. Årsaken var at sommertemperaturen var omtrent 1,5–2 °C høyere enn i perioden 1961–90. Dette kan knyttes direkte til Milanković-syklusene, fordi jorda den gang var nærmere sola om sommeren, i tillegg til at jordas helningsvinkel var større enn i dag.

I vikingtida og middelalderen (900–1300) var det generelt et mildt klima i Skandinavia, og det var mulig for nordboere å bosette seg på Grønland. Men på 1300-tallet ble klimaet gradvis kaldere og Skandinavia gikk etter hvert inn i en klimaperiode som har fått betegnelsen “Den lille istid” (1550-1850), da klimaet var spesielt kjølig. Årsaken til temperaturnedgangen var avtakende solaktivitet og hyppigere vulkanutbrudd. Vulkanutbrudd sender partikler høyt opp i atmosfæren. Disse partiklene reduserer solinnstrålingen.

Bookmark and Share
Idium Portalserver 3.0Idium webpublisering
Nettstedssikkerhet