Klimaet i Norge

Norge blir ofte betraktet som et kaldt og nedbørrikt land langt oppe mot nord. Norge ligger da også på samme breddegrader som Alaska, Grønland og Sibir.

Så jevnført med disse har Norge allikevel et gunstig klima. Landet har, takket være sin beliggenhet i vestavindsbeltet på østsiden av et stort havområde og med en stor, varm og stabil havstrøm utenfor kysten, et mye mer levelig klima enn hva breddegradene alene skulle tilsi.

Klimaet i Norge viser store variasjoner. Fra Lindesnes til Nordkapp strekker Norge seg over mer enn 13 breddegrader, eller like langt som fra Lindesnes til Middelhavet. Dessuten har vi store forskjeller i mottatt solenergi gjennom året. Forskjellene er størst i Nord-Norge med midnattssol om sommeren og mørketid om vinteren. I tillegg medvirker terrenget til at det blir store lokale forskjeller over korte avstander.

Lufttemperatur

Varmest

De høyeste normale årstemperaturene i Norge finner i kystsonen fra Lindesnes i Vest-Agder og til Stad i Sogn og Fjordane. Skudeneshavn på Karmøy har den høyeste årsnormalen av værstasjonene i Norge med 7,7 ºC og Lindesnes fyr har målt den høyeste enkelte årstemperaturen med 9,4 °C i 1990.

Kaldest

Det kaldeste området i lavere strøk gjennom hele året er Finnmarksvidda hvor Sihccajavri har den laveste årstemperaturen med –3,1 °C, og den laveste enkelte årstemperaturen –5,1 °C er målt i Finnmark i Kautokeino i1893 og på Sihccajavri i 1985. I høyfjellsstrøkene er det store områder som har normal årstemperatur lavere enn –4,0 °C.

Varmere langs kysten

Den normale temperaturfordelingen om vinteren viser to hovedtrekk. Det første er de høye temperaturene langs kysten. Hele kysten fra Lista i Vest-Agder til Lofoten har månedsnormal over 0 °C. Men vi skal imidlertid ikke langt innenfor kysten før vi får kuldegrader. Det er på Sunnmøre vi finner den høyeste månedsnormalen om vinteren. Det er også på Møre at vi finner de høyeste maksimumstemperaturene om vinteren. Tafjord har målt 17,9 °C i januar og Sunndalsøra 18,9 °C i februar.

Kaldere i innlandet

Det andre hovedtrekket om vinteren er de lave temperaturene i lavere innlandsstrøk. De laveste normale månedstemperaturene i Norge om vinteren finner vi i indre Finnmark og i lavlandet nordøst på Østlandet. Det er imidlertid Finnmarksvidda som vanligvis er det store kalde området i landet, og i indre deler her går de normale månedstemperaturene ned under –15 °C. Den laveste minimumstemperaturen som er målt på en værstasjon i Norge, er –51,4 °C, som ble målt i Karasjok 1. januar 1886. Temperaturer lavere enn –40 °C er ikke uvanlige på Finnmarksvidda, i indre Troms, på indre Østlandet og enkelte andre steder i Norge, selv om de ikke forekommer hver vinter.

Om våren

Etter hvert som solenergien øker og snødekket forsvinner om våren, varmes landområdene hurtigere opp enn havet. På Vestlandet blir det derfor normalt etter hvert en sone like innenfor kysten som har høyeste månedsnormal. Deretter blir månedstemperaturene i de sørligste delene av Østlandet høyere. Bergen har landets høyeste månedsnormal for mars og april, mens Fornebu i Akershus har den høyeste i mai.

Om sommeren

Om sommeren er vanligvis de sørligste delene av Østlandet og kystområdene på Sørlandet varmest i landet. Fornebu har høyeste månedsnormal med 17,1 °C i juli, og den høyeste månedstemperaturen som er målt i Norge, 22,7 °C, er temperaturen for juli i Oslo i 1901. Men den høyeste enkeltmålingen av temperatur som er gjort på en værstasjon i Norge, er maksimumstemperaturen 35,6 °C, som ble målt i Nesbyen i Hallingdal 20. juni 1970.

På grunn av midnattssolen kan det også bli meget varmt i Nord-Norge. 23. juni 1920 ble det målt 34,3 °C på Sihccajavri i Finnmark. I indre Finnmark er det store forskjeller mellom vinter- og sommertemperaturene. I Karasjok er forskjellen mellom høyeste og laveste målte temperatur hele 83,8 °C.

Om høsten

Om høsten kjøles landområdene hurtigere enn havområdene. Temperaturen synker over Østlandet, og det blir varmest i ytre Oslofjord. Færder fyr har høyeste månedsnormal for august og september og Lindesnes fyr for oktober, og i november er det normalt varmest på fyrstasjonene i Rogaland og Hordaland.

Nedbør

Nedbøren som faller i Norge, kan grovt deles inn i tre hovedtyper – frontnedbør, orografisk nedbør og bygenedbør. Frontnedbør og orografisk nedbør kommer begge av at fuktig luft heves og avkjøles, slik at den må gi fra seg fuktighet som faller ned som regn eller snø.

Frontnedbør

Det meste av nedbøren i Norge kommer med frontnedbør, som dannes i lavtrykkene som utvikles langs polarfronten, dvs skillet mellom kald polarluft fra nord og varmere fuktig luft fra sør. I fronten blir den varmere luften tvunget til værs og avkjøles. Da kan den ikke inneholde så mye fuktighet lenger, og mye av fuktigheten i den går over til is eller vann og faller ned som nedbør. Polarfronten kommer med fuktige luftmasser inn over Norge fra sørvest og vest i det meste av året, og aktiviteten er størst om høsten og vinteren. Men siden varm luft kan inneholde mer vanndamp enn kald, så kommer det mest nedbør om høsten.

Orografisk nedbør

Når luftmassene med nedbør møter kysten av Norge, blir de tvunget enda hurtigere til værs av terrenget. Nedbøren kalles orografisk nedbør og den er størst like innenfor kysten. Fra denne maksimumssonen avtar nedbøren igjen, og når luftmassene kommer til lesiden av fjellene, synker de ned og oppvarmes. Dermed avtar også nedbøren.

Bygenedbør

Bygenedbør dannes lokalt ved at luft blir ustabil, og vi får vertikale luftstrømmer. Luften i disse strømmene avkjøles, og det blir nedbør. Bygenedbør opptrer mest i indre strøk om sommeren, når det er varmest og sterk oppvarming ved bakken gjør luften ustabil. Men den kan også opptre sammen med frontnedbør og orografisk nedbør og lokalt forsterke disse.

Forskjell i nedbør

Det er store forskjeller i normale nedbørmengder i Norge. De største nedbørmengdene finner vi et stykke innenfor kysten av Vestlandet. Her og over det meste av landet dominerer frontnedbør og orografisk nedbør, og det kommer mest nedbør om høsten og vinteren og minst om våren. Bygenedbør dominerer i områder på indre strøk av Østlandet og Finnmark og i andre mindre områder som er beskyttet av terrenget mot fuktige luftmasser. Her er det mest nedbør om sommeren og minst om vinteren og våren.

Våtest

Den største normale nedbøren finner vi i området mellom Hardangerfjorden og Møre. Observasjonsstasjonen Brekke like sør for munningen av Sognefjorden har den største årsnormalen med 3575 millimeter, og flere andre stasjoner i området ligger like etter. Vi regner imidlertid med at i enkelte breområder på Vestlandet må normal årsnedbør være rundt 5000 millimeter. Brekke har også fått den største årsnedbøren som noen stasjon har målt i Norge. I 1990 fikk den 5596 millimeter nedbør.

Området med mest nedbør på Vestlandet er blant de mest nedbørrike i Europa. Selv om det er en markant årsfordeling av nedbørmengdene, er det nedbør gjennom hele året. Det er ingen markante tørre og våte årstider, slik som det er mange andre steder.

Ligger i le

Indre Østlandet, Finnmarksvidda og enkelte mindre områder nær grensen mot Sverige ligger i le for de vanligste større værsystemene som gir mye nedbør på Vestlandet og nordover langs kysten. I disse områdene med mer kontinentalt klima kommer det vanligvis meget små nedbørmengder, og mesteparten av årsnedbøren kommer i sommerhalvåret.

Tørrest

Øygarden i Skjåk har med 278 millimeter den minste normale årsnedbøren i Norge. Den normale årsnedbøren er mindre enn seks av månedsnormalene til Brekke i Sogn. Flere andre områder har også lite nedbør, for eksempel har Dividalen i indre Troms normal årsnedbør på 282 millimeter, Kautokeino 360 millimeter og Folldal i Nord-Østerdal 364 millimeter. Men det er stasjonen i Saltdal i Nordland som har målt den minste nedbørmengden i løpet av et år. I 1996 fikk den bare 118 millimeter i løpet av hele året.

Bookmark and Share
Idium Portalserver 3.0Idium webpublisering
Nettstedssikkerhet