Ozonlaget

Ozonlaget ligger i stratosfæren, 15-30 km over bakken og høyere.

90 % av atmosfærens ozon befinner seg i stratosfæren. Det er relativt langt mellom hvert ozonmolekyl. Hvis alle ozonmolekyler i stratosfæren ble ført ned til bakken (hvor lufttrykket er 10 til 100 ganger høyere) ville det tilsvare et lag på ca. 3 millimeter ved bakken, fordelt rundt hele kloden.

Ozonlaget høres ut som et jevnt fordelt teppe som omsvøper jorda, men slik er det ikke. I stratosfæren produseres og brytes ozon ned naturlig hele tiden. Mesteparten av ozonet produseres der hvor solstrålingen er mest intens, dvs. i stratosfæren over tropene. Derfra transporteres ozonmolekyler med vinder i stratosfæren både mot sør og nord.

Jordas solbrille

Ozon er en gass som absorberer mesteparten av den ultrafiolette strålingenr (UVB-strålingen) fra sola. Ozonlaget stopper all den mest energirike UV-C stråling, ca. 50 % av UV-B, men slipper gjennom mesteparten av den minst energirike UV-A strålingen. Hvis den mest energirike delen av UV-strålingen (UV-C og delvis B) ikke ble stoppet, ville det være ensbetydende med utsletting av mange levende organismer på jorda. Dermed har ozonlaget samme funksjon for å beskytte livet på jorda, som en solbrille har for å beskytte øynene våre.

Reduksjon av ozonmengden i atmosfæren

Vi mennesker har produsert og sluppet ut gasser som tidligere ikke fantes naturlig i atmosfæren, deriblant freongasser eller klorfluorkarbonforbindelser (KFK) samt halongasser. Det er ikke lenge siden KFK-gasser var i hyppig bruk; for eksempel som drivgass i spraybokser og kjølemedium i kjøleskap. Halongasser ble bl.a. brukt i store brannslukningsanlegg. I troposfæren er KFK- og halongasser harmløse, men når de etter noen år kommer opp i stratosfæren, vil det mer intense sollyset der kunne spalte av klor- og bromatomer. Disse frie atomene har en meget stor nedbrytningseffekt på ozon.

På grunn av den sterke virkningen klor- og bromholdige gasser har på ozonlaget, og fordi ozonlaget er så tynt, har det internasjonale samfunn innsett alvoret ved utslipp av menneskeskapte klor- og bromforbindelser. Derfor ble det gjort bindende avtaler, først i Montreal (1987) og seinere i København (1992), om at alle I-land skulle slutte med produksjon og bruk av disse gassene.

Nedbryting av ozon over polare strøk

Når det er vinter over den sørlige halvkule dannes en kald virvel over Antarktis (enkelte vintre også over Arktis) som fanger opp KFK-forbindelser. Når sollyset kommer tilbake etter vinteren i Antarktis i september (mars i Arktis) vil sollyset sette i gang reaksjoner som frigjør klor- og bromatomer. Er det i tillegg temperaturer i stratosfæren ned mot - 80 oC eller lavere kan spesielle isskyer, kalt perlemorskyer, bli dannet. Med tilstedeværelse av slike skyer og sollys, kan i utgangspunktet inaktive reservoarer av klor og brom bli frigjort.

Denne kombinasjonen virker ekstremt sterkt nedbrytende på ozonlaget. I noen uker i september og oktober kan ozonmengden i Antarktis bli redusert til en tredjedel av sin normale verdi. I mars/april måned kan det også være en sterk reduksjon i ozonmengden i Arktis, men ikke i samme grad som på sørkalotten.

Ozon som drivhusgass

Ozonlaget absorberer mesteparten av den kortbølgede UV-strålingen fra sola, og begrenser dermed noe av solstrålingen som ellers ville ha nådd ned til bakken. Ozon har også den egenskap at den absorberer og sender ut langbølget stråling. Utstrålingen fra en gass øker med økende temperatur. Noe av strålingen fra jorda absorberes av ozonlaget og sendes videre ut til verdensrommet, mens en del sendes i retur mot jorda. Ozon har dermed samme virkning som glasset i et drivhus.

I de siste 30 år er det registrert en tynning av ozonlaget i stratosfæren, mens det har vært en økning av ozonmengden i troposfæren. Begge deler pga. menneskelig aktivitet. Tynningen av ozonlaget har netto medført en liten avkjøling av jorden og troposfæren (negativ drivhuseffekt), mens økningen av ozon i troposfæren har gitt en liten økning i temperaturen (økt drivhuseffekt).

Bookmark and Share
Idium Portalserver 3.0Idium webpublisering
Nettstedssikkerhet