Publisert: 24.04.2009

En iskald type

Ketil Isaksen er mannen for frost, snø og is. Så fascinert er han av kulde, at da drømmedama sa ja, tok han henne med på bryllupsreise til Svalbard.

av Heidi Lippestad, informasjonsseksjonen 

Ketil Isaksen er klimaforsker ved Meteorologisk institutt. Foto: Privat

Der har Ketil Isaksen noen borehull i permafrosten som han pleier med kjærlig omhu. Inntil 100 meter ned i bakken følger han med på hva som skjer med permafrosten på Svalbard. Ved hjelp av små temperatursensorer overvåkes temperaturen kontinuerlig. Han er ikke veldig overrasket hva han finner, han vet hvilken vei det går.

Frost året rundt 

Permafrost er definert som frost i bakken året rundt. Den finnes i områder der den gjennomsnittlige årlige bakketemperaturen er under 0 grader. Om lag en firedel av jordas landoverflate på den nordlige halvkule har i dag permafrost. Den finnes først og fremst i polare strøk, men også i høyfjellsområder på lavere breddegrader.

Permanent frost på Svalbard

I Norge er det typisk permafrost i høyfjellet og på Svalbard, og her kan den være flere hundre meter tykk.

Frost i bakken finner vi stort sett over alt i Norge. Enkelte steder er frosten mer langvarig, og noen steder har den kommet for å bli. I hvert fall er det dét vi har trodd fram til nå. Ketil Isaksen har etablert borehull både i Jotunheimen, på Dovrefjell, i Møre og Romsdal, Troms, Finnmark og på Svalbard - norske områder med permafrost i ordet rette forstand. På Svalbard er permafrosten i bakken total, med unntak av marka under de store isbreene. I fjellområdene der strekker frosten seg 400 - 500 meter ned i bakken, nærmere kysten går permafrosten rundt 100 meter ned. Bare en liten skorpe jord øverst lar seg påvirke av årets gang; det såkalte aktive laget.


Det aktive laget

Det aktive laget er den delen av jordskorpa som lar seg påvirke av milde sommervinder og sol - til tross for at bakken er stivfrossen lenger ned. Vi kan snakke om en halvmeter med jord som tiner i løpet av korte sommermåneder, eller vi kan snakke om forholdene i fjell, der det aktive laget har vist seg å kunne være mange meter tykt. Faktisk tiner inntil 10 meter hver sommer enkelte steder. De siste årene har det aktive laget vist seg særs aktivt: Det graver seg stadig litt lenger ned i frosten. Til sommeren er det kanskje litt mer av bakken som lar seg temme, før det fryser igjen i løpet av den neste vinteren.


Stiger temperaturen?

Meteorologisk institutt har gjort temperaturmålinger i Norge i mange tiår. Enkelte måleserier, som de fra Utsira og Karasjok, strekker seg mer enn 130 år bakover i tid. De viser at temperaturen i Norge har steget betydelig i stort sett alle deler av landet. Har temperaturen steget på Svalbard? Ja, definitivt. Og i Arktis er temperaturøkningen større enn noe annet sted i verden.

Entydige kurver 

I gang med å bore nye hull. Foto: Privat

Ketil Isaksen startet sine første borehullsmålinger i fjellet på Janssonhaugen i Adventdalen på Svalbard i 1998. Serien er dermed ikke spesielt lang, men kurven er desto mer entydig. På 30 meters dyp peker den rett oppover, og nå kryper den oppover med 0,035 °C i året. Helt ned til minst 70 meters dybde kan han nå dokumentere at permafrosten er under oppvarming. Beregninger han har gjort viser at de øvre delene av permafrosten her pr. i dag varmes opp i et tempo på om lag 0,7 °C pr tiår. Tilsvarende varmes de øvre delene av permafrosten ved borehullene i Jotunheimen opp med ca 0,5 °C pr tiår. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men klimasignalet er svært entydig og vitner om at permafrosten her er under kraftig oppvarming.


Èn sommer...

For det tar lang tid fra temperaturøkningen som vi registrerer i atmosfæren, forplanter seg nedover i bakken. På 30 meters dybde spiller ikke én varm sommer eller én kald vinter noen rolle. Så langt ned ligger sannheten bevart om temperaturutviklingen de siste 15 - 20 årene. På den annen side er én varm sommer ikke å kimse av: I løpet av de norske rekordsomrene 2002 og 2003 tinet det aktive laget 20 % dypere enn i tidligere år i Jotunheimen. Dette kan i sin tur, og på kort sikt, forårsake større ustabilitet som igjen kan føre til økt hyppighet av jord- og fjellskred.

Holder Norge sammen 

Fra det nyeste borehullet på Dovrefjell. Foto: Privat

For permafrosten holder så å si høyfjellet i Kongeriket Norge sammen  - i hvert fall deler av det. Frosten binder sammen jord, stein og fjell. Slik har det kanskje vært i tusener av år på Svalbard og i de høyeste fjellområdene i Norge. Men nå er bakken her under kraftig oppvarming, og selv langt nede i dype lag av permafrosten kan den bli mer ustabil når temperauren gradvis nærmer seg 0 °C.

Troms mest utsatt i Norge 

Dette faktumet kan få store konsekvenser så lenge vi snakker om bebygde områder som ligger under bratte fjellsider. I Alpene tar en dette nå svært alvorlig. Av bebygde områder i Norge er Troms mest utsatt. Hva med Longyearbyen? Her er fortsatt permafrosten nokså kald, så fjellsidene forholder seg nok rimelig stabile de nærmeste 10-årene, men forskerne finner gode grunner for å følge med.

Når "fryseren" streiker 

Og det er flere grunner til å følge med. I den frosne bakken i de enorme områdene av Sibir, Alaska og Canada finnes store mengder karbon i organisk materiale. I store arealer har dette vært nedfrosset i titusener av år. Hittil har det ligget godt. Fryseren har fungert etter forutsetningene. Men alle som har kommet hjem etter endt sommerferie og oppdaget at dypfryseren har trukket sitt siste sukk, kjenner følgen: Økt temperatur setter fart i forråtnelsen, og prosessen sørger for at det frigis CO2 til atmosfæren. Tilføres prosessen lite oksygen øker sjansen for at karbonet frigis i form av metan, som har lagt sterkere klimaeffekt enn CO2. FNs klimapanel sitter pr. i dag med undersøkelser som viser at det ligger 1.000 milliarder tonn karbon lagret i permafrosten. Fortsatt er det knyttet en del usikkerthet til hvor store mengder det er snakk om. Men tiner permafrosten i stort omfang, er det sikkert at det ligger enorme mengder karbon klart til utslipp, i en eller annen form. Dette vil forsterke de allerede pågående klimaendringene. Fenomenet betegnes som "tilbakekoblingseffekten"; klimaendringer påvirker forhold som igjen fører til større klimaendringer. På sikt kan vi nå et kritisk punkt der denne prosessen ikke lar seg stoppe. Dette kan medføre svært alvorlige klimaendringer på Jorda.

- Personlig mener jeg at vi mennesker nå bidrar til at permafrosten varmes opp og tiner, sier klimaforsker Ketil Isaksen. - Men uansett årsak tiner den, med alle de uheldige konsekvensene dette har. Vi bør derfor se etter måter å stoppe prosessene på - og det raskest mulig. Mange studier viser nå at vi har liten tid på å unngå alvorlige klimaendringer. Målingene mine bidrar til å gi diagnosen, men behandlingen er det ikke opptil meg å foreskrive.

 

Bookmark and Share
Idium Portalserver 3.0Idium webpublisering
Nettstedssikkerhet