Vilhelm Bjerknes' vitenskapelige arbeider er grunnleggende for all moderne værvarsling. Men også hans evne til å skape fruktbare
forskningsmiljøer bidro sterkt til å heve nivået innen meteorologien. Bjerknes jobbetførst med matematisk teori for resonansfenomener
og trådløs telegrafi. Fra omkring århundreskiftet ble han mer interessert i hydrodynamikk. Resultatet av dette arbeidet kjenner
vi i dag som "Bjerknes' sirkulasjonssatser". Hans virkelige gjennombrudd kom da han startet arbeidet med å anvende hydrodynamisk
teori til praktisk værvarsling.
I perioden 1888 - 91 tok Vilhelm Bjerknes lærereksamen, og studerte siden ved euroepsiek læresteder i Paris, i Genève, og
i Bonn.
I 1891 ble Bjerknes amanuensis på Fysisk Institutt i Oslo.
I 1892 tok han sin doktorgrad, "Om elektricitetens bevægelse i Hertz' primære leder".
I 1893 ble Bjerknes professor i mekanikk og matematisk fysikk ved Stockholms Høgskola, en stilling han innehar til 1907.
I 1897 gjorde Bjerknes en oppdagelse som skulle føre ham over i geofysikken. Han fant da sine berømte sirkulasjonssatser,
som gir forklaringen på hvordan sirkulerende bevegelser i en væske eller gass blir dannet.
I 1904 publiserte Vilhelm Bjerknes en artikkel, som sa at værvarslingens problem kunne løses ved hjelp av likninger. Prinsipielt
gjør likningene det mulig å beregne fordelingen av atmosfærens tilstand for ethvert tidspunkt framover i tid, dersom man kjenner
temperatur, trykk, fuktighet og vindens retning og styrke i øyeblikket. Men allerede i en tale, "En rasjonell metode for værvarsling",
som han holdt i Fysikersamfundet den 24. oktober 1903, la Bjerknes fram sine teorier offentlig.
I 1905 holdt han en tilsvarende forelesning ved The Carnegie Institution of Washington. Direktøren ved dette instituttet,
dr. Woodward, ble smittet av den glød og begeistring Bjerknes la for dagen. Resultatet ble at fra 1906 og 35 år framover fikk
Bjerknes et årlig bidrag fra Carnegie Institution for å anvende teoriene sine på problemer i meteorologi og oseanografi.
I 1907 var Vilhelm Bjerknes tilbake på på Fysisk Institutt i Oslo, som professor i mekanikk og teoretisk fysikk.
I 1912 ble han kalt til Leipzig for å lede det nye Gophysikaliches Institut ved Universitetet. Her konsentrerte han seg om
prognoseoppgaven: Å arbeide med det teoretiske grunnlaget for beregning av morgendagens vær.
I 1917 ble Vilhelm Bjerknes ansatt som styrer av den meteorologiske virksomheten ved det nyopprettede Geofysiske instituttet
i Bergen (fra 1946 en del av Universitet i Bergen). "Bergensskolen" er benevnelsen på fagmiljøet som ble dannet rundt Bjerknes
på "Geofysen". Mange profiler innen meteorologien startet sin vitenskapelige karriere her, f.eks. J. Bjerknes, H. Solberg,
C.A. Rossby og T. Bergeron. Bergensskolen er særlig knyttet til polarfrontsyklon-modellen, en modell som beskriver lavtrykksutvikling
og frontdannelse. Les mer om historien bak skolen.
I 1926 gikk ferden tilbake til Oslo, hvor han var professor i mekanikk og teoretisk fysikk inntil han gikk av for aldersgrensen.
Værmeldingen blir til
Vilhelm Bjerknes og Bergensskolen
Av Kåre Utaaker
Været, som griper mer eller mindre inn i de fleste menneskers liv og virke, er i vårt land alltid et like aktuelt samtaleemne.
Med forventning ser og hører vi på værmeldingen for morgendagen og for noen dager framover. Likevel vet trolig de færreste
at de røde og blå frontene, som på TV-værkartene i NRK symboliserer vandrende nedbør- og vindsystemer, ble til ved epokegjørende
oppdagelser i Bergen for omlag 80 år siden. Hjernen bak disse oppdagelsene, som la grunnlaget for moderne værvarsling, var
Vilhelm Bjerknes (1862-1951). For å få et innblikk i hvordan dette gikk til, er det nødvendig å se nærmere på utviklingen
og arbeidsmåtene til denne teoretiske fysikeren som kunne svare: "Han brukte mine formler" - en gang han ble spurt om hvorfor
Marconi var så berømt. Dermed fikk han sagt at hans teoretiske arbeider om elektromagnetiske visninger (fra første halvdel
av 1890-åra) dannet grunnlaget for moderne radioteknikk.
I 1893 ble Bjerknes professor i mekanikk og matematisk fysikk ved Stockholms Høgskola. Under samarbeidet med å føre videre
faren (C. A. Bjerknes) sin teori om hydrodynamiske krefter mellom pulserende kuler, gjorde han i 1897 en oppdagelse som skulle
føre ham over i geofysikken. Han fant da sine berømte sirkulasjonssatser, som gir forklaringen på hvordan sirkulerende bevegelser
i en væske eller gass blir dannet. I den klassiske hydrodynamikk var det nok tidligere laget teoretiske modeller av bevegelsene
i hav og luft. Men de hadde alle den samme svakheten: de maktet ikke å beskrive hvordan varmeenergi kunne gå over i bevegelsesenergi.
Modellene forutsatte at tettheten enten var konstant eller en funksjon av trykket. Begrepene temperatur og varme kom overhode
ikke inn i modellene. I Bjerknes sin nye modell var tettheten antatt å være en funksjon av både trykk og temperatur. Da ble
det mulig å forestille seg hvordan den energien jorda tar mot fra sola, kan sette i gang og holde ved like strømmer i hav
og luft. En ny gren av hydrodynamikken - den fysiske hydrodynamikk - var skapt. Bjerknes innså klart betydningen av de to
sirkulasjonssatsene, i motsetning til russeren Silberstein som hadde publisert den ene satsen 2 år tidligere, men som nærmest
så på den som et kuriosum (VB kjente ikke til Silbersteins avhandling). Bjerknes tok straks til å klarlegge bevegelsen i atmosfæren
og havet nærmere.
En kan undre seg over at en teoretisk, klassisk fysiker som Bjerknes ville våge seg inn på så uklassiske områder som dynamisk
meteorologi og oseanografi. Hans elev, C. L. Godske mente at en finner forklaringen på dette i en bemerkning Bjerknes kom
med om en tidligere vitenskapelig medarbeider. "Etter mange pene ord om mannens gode egenskaper kom det til slutt - med ett
smil: ´Jeg kunne ikke bruke ham. Han hadde ikke mot til å begå dumheter!´" Med sitt "mot til å begå dumheter" begynte Bjerknes
sitt arbeid som grunnleggende og inspirerende lærer innenfor geofysikken.
I 1904 holdt han i Stockholm sin berømte forelesning om problemet med å forutsi været. Dette delte han i to delproblemer:
* Diagnoseproblemet: En sammenfatning av observasjoner til et mest mulig fullstendig bilde av atmosfærens tilstand ved
ett tidspunkt.
* Prognoseproblemet: Ved hjelp av fysikkens lover å beregne luftmassenes nye posisjon og fysiske tilstand en kort tid
framover.
Året etter holdt han en tilsvarende forelesning ved The Carnegie Institution of Washington. Direktøren ved dette instituttet,
dr. Woodward, ble smittet av den glød og begeistring Bjerknes la for dagen. Resultatet ble at fra 1906 og 35 år framover fikk
Bjerknes et årlig bidrag fra Carnegie Institution for å anvende teoriene sine på problemer i meteorologi og oseanografi. Bjerknes
brukte bidraget til å lønne to eller tre assistenter. På den måten kunne han i en tid da det var smått med stipendier for
unge forskere, gi unge menn med anlegg og interesse for forskning muligheter til å prøve evnene sine. Det må være vanskelig
å peke på forskningsbidrag som har vært bedre anvendt enn de Bjerknes mottok. De fleste av han tidligere assistenter kom i
ledende stillinger i eller utenfor vårt land, og hos alle medarbeiderne sine tente han en gnist som har gitt viktige og varige
bidrag til geofysikkens utvikling.
Bjerknes hadde åpenbart et ganske merkelig forhold til assistentene sine. Han påvirket dem ikke med noen sprudlende idérikdom,
og oppfordret dem ikke til utstrakt lesning av faglitteratur. Han mente at den som hadde anlegg for vitenskap, skulle først
og fremst forme og prøve sine egne idéer. Det kunne gå så vidt at han ble misfornøyd hvis han grep en assistent i å lese faglitteratur.
Og typisk er det da en assistent, C. L. Godske, skulle ut på et lengre studieopphold, fikk han advarselen: "Husk, det er ikke
bra å kunne for meget!"
Til tross for at han helst så at assistentene arbeidet på egenhånd, var han en fremragende lærer, som øvde en sterk og varig
innflytelse på deres utvikling. Dette kom nok mye av at han virket ved sitt eksempel, ved de krav han stilte til innhold og
form i sine egne arbeider. Han krevde at assistentene skulle uttrykke seg like klart og enkelt som han sjøl gjorde. Når han
fikk et arbeid til gjennomsyn, kritiserte han det aldri i detalj, men det hendte han sendte det tilbake med beskjed om at
han ville se på det igjen når det var blitt forkortet til det halve.
Innenfor sine områder arbeidet Bjerknes med en suverenitet som bare en stor forsker kan tillate seg. Fordi han alltid la fram
sine tanker og idéer, finner en sjelden henvisninger til andre i arbeidene hans. Han la et stort arbeid i hver eneste avhandling,
liten som stor. Han var ikke tilfreds før den matematiske framstillingen var blitt klar og enkel, og før hvert ord var blitt
veid og prøvd. Hans framstilling tvang leseren til å følge hans tankegang, og åpnet ingen muligheter for misforståelser. Han
var også en fremragende foreleser og lærer. Sjøl hevder han at han ikke hadde lett for verken "å lære eller skape", og at
han manglet en naturlig evne til å meddele sine tanker både verbalt og skriftlig - og at han måtte arbeide hardt! Kanskje
er dette en viktig grunn til hans pedagogiske dyktighet og de gode resultatene med elevene. Han kunne forstå og behandle også
et tilsynelatende langsomt intellekt.
Ved Universitete i Christiania (1907-12) arbeidet Bjerknes sammen med J. W. Sandstrøm, Th. Hesselberg, O. Devik og H. U. Sverdrup
på det store verket: "Dynamic meteorology and hydrography". De to første bindene kom i 1910 og 1911. Tredje bind kom aldri
i den planlagte form, men "Physikalische Hydodynamik mit Anwendungen auf die Meteorologie" (V. Bjerknes, J. Bjerknes, T. Bergeron
og H. Solberg, 1933), og "Dynamical meteorology and weather forecasting" (C. L. Godske, T. Bergeron, J. Bjerknes og R. C.
Bundgaard, 1957) kan oppfattes som fortsettelse og supplement til verkene fra 1910 og 1911.
I 1912 ble V. Bjerknes kalt til Leipzig for å lede det nye Gophysikaliches Institut ved Universitetet. Her konsentrerte han
seg om prognoseoppgaven: Å arbeide med det teoretiske grunnlaget for beregning av morgendagens vær. I programtalen sa han:
"Vi har nå de teoretiske hjelpemidler vi trenger for å beregne atmosfærens fremtidige tilstand, dersom vi kjenner tilstanden
i et gitt øyeblikk. Det kan ta oss år og regne oss til hva der skjer i én time, men det skal ikke avskrekke oss. Det kan ta
år og bore en tunnel gjennom et fjell, men senere kan en reise gjennom den med ekspresstog." Disse ordene virker nesten profetiske
i dag. De elektroniske regnemaskinene er blitt ekspresstogene Bjerknes ante i sin tale omkring 50 år før de gradvis ble tatt
i bruk i moderne værvarsling. I 1913 var meteorologien som vitenskap et uutviklet område, og værvarsling var grovt sagt steril
vanetenkning på et ganske primitivt nivå. De fleste av samtidens meteorologer var nok også tilbøyelige til å se på Vilhelm
Bjerknes som en livsfjern idealist og drømmer.
Carnegieassistentene Th. Hellesberg og H. U. Sverdrup fulgt Bjerknes til Leipzig, og han knyttet til seg en gruppe unge tyskere.
Instituttet fikk en vellykket start. Så kom første verdenskrig, og den gjorde gradvis stygge innhogg i den vitenskapelige
staben. Matsituasjonen ble også dårlig. Særlig ille ble det "der Kohlrübe Winter", 1916-1917, da kålrot var en hovedrett på
menyen, "Rotter er god mat, men jeg liker ikke rottesurrogat", var ifølge Bjerknes en vanlig bemerkning i hans siste Leipzigerår,
da gruppen var redusert til to kvinnelige doktorander, og de to unge, uerfarne, norske Carnegieassistentene: Halvor Solberg
(f. 1895) og Jakob Bjerknes, Vilhelms sønn (f. 1897). I 1917 besøkte Fridtjof Nansen Leipzig og tok deretter sammen med Bjørn
Helland-Hansen initiativ til å få Bjerknes tilbake til Norge, dvs. til Bergen. Han tok da mot en kallelse som fysiker og geofysiker
for å lede en meteorologisk avdeling ved det nyopprettede Geofysiske institutt ved Bergens Museum. Bergen bød neppe på de
beste muligheter til å føre videre de systematiske, prognostiske undersøkelsene som var i gang i Leipzig. Men hans følelser
for den vanskelige matsituasjonen i landet vårt under krigen fikk Bjerknes til å stille spørsmålet: "Kan jeg, teoretisk fysiker
og geofysiker hjelpe landet ved å forbedre værvarslingen, bygge den opp på et vitenskapelig grunnlag, til hjelp for fiske,
landbruk og sjøfart?" Med sin vanlige optimisme og sitt "mot til å begå dumheter", svarte 55-åringen ja på dette spørsmålet
- og Bergensskolen ble til. Svensken Tor Bergeron, som kom til Bergen i 1919 for å studere de nye varslingsmetodene som var
under utvikling, skriver: "Her begynner den rikeste og mest strålende del av Bjerknes´ vitenskapelige livsverk. Heldigvis
for meteorologien hadde han vendt tilbake til Norge, landet kjent for de djerve tiltak, og havnet i Bergen på Europas mest
stormfulle kyst med stadig vekslende vær."
Bergensavsnittets sjømilitære distrikt hadde under krigen en rekke signalstasjoner i skjærgarden langs vestlandskysten, der
erfarent mannskap også kunne iaktta været. Bjerknes fikk en avtale om at vaktmennene tre ganger daglig skulle sende meldinger
om været til det meteorologiske observatorium i Bergen. Observatoriet som var opprettet i 1904 av Det Norske Meteorologiske
Institutt (grunnlagt 1866), lå på Fredriksberg på Nordnes, og hadde til oppgave å gi stormvarsler.
Ved å analysere vinddata fra disse stasjonene fant J. Bjerknes og H. Solberg at vinden hadde samme retning over en rekke
stasjoner for så å skifte til en annen retning mellom to stasjoner. Disse sprangene i vindretning flyttet seg langs kysten
med tida. Det var åpenbart at kysten ble skåret av linjer som markerte skifte i vindretningen, og som var karakteristiske
og vedvarende trekk i vindfeltet. De to unge forskerne mente også at disse konvergenslinjene var knyttet til nedbørsområder.
Ved å ekstrapolere linjene utover i havet burde det være mulig å finne ut noe om været på kysten i de nærmeste timene. Men
for å kunne løse denne oppgaven, måtte de ha et tettere nett av værstasjoner på land.
I en artikkel til 25-års jubiléet for Vêrvarslinga på Vestlandet (1944) har V. Bjerknes gitt en skildring av hvordan dette
ble oppnådd: "Professor Sæland, som var stortingsmann, tilsa meg sin støtte både som vitenskapsmann og politiker; vi skulle
gå sammen til regjeringen. Scenen da sakens skjebne skulle avgjøres, står levende for meg. Jeg møtte opp i stortingets statsrådsværelse,
Men Sælan var med et uhell noe forsinket. Den ene statsråd kom etter den annen, til slutt også statsministeren, Gunnar Knudsen.
Jeg måtte introdusere meg selv, folde ut mine karter og begynne et lite foredrag. Jeg hadde holdt på kanskje ti minutter da
den forsinkete Sæland kom. Gunnar Knudsen tok straks ordet og sa henvendt til den inntredende: "Ja dette er jo klart, dette
må vi ha." Hundre tusen kroner ble tilsagt til de første forsøk på en offentlig værtjeneste fra Bergen av for månedene juli,
august og september 1918.
Jeg hadde vært skarp i mine krav. Jeg var klar over at den tids værkart ga altfor summariske opplysninger. Jeg forlangte antallet
telegraferende værstasjoner i det sydlige Norge tidoblet fra 9 til 90. Da håpet jeg, som jeg uttrykte meg, at observasjonene
skulle vise oss værets ansikt, idet jeg henviste til de portretter i avisen som er fremstillet ved bare prikker: ti prikker
gir ingen fysiognomi, men ti tusen kan gi de karakteristiske rynker og linjer som et ansikt kjennes på. Men jeg var ytterst
spent på å se om denne tidobling av stasjonsnettet skulle være nok til at vi skulle få se værets ansikt."
Vêrvarslinga på Vestlandet som i første rekke skulle være en værtjeneste for landbruket på Vestlandet og i Trøndelag, ble
opprettet fra 1. juli 1918 med J. Bjerknes som leder, og tilsvarende tjeneste for Østlandet og Sørlandet ble opprettet i Oslo
med H. Solberg som leder.
De første par åra ble det gitt varsler bare i sommermånedene. De unge meteorologene hadde således sammen med V. Bjerknes om
vinteren god tid til å gå gjennom værkartene og varslene på ny. Studiet av værkartene førte raskt til en fysisk tolkning av
konvergenslinjene. De ble etter hvert til ulike typer av fronter i J. Bjerknes sin syklonmodell. Den første utgaven av denne
ble publisert i "On the structure of moving cyclons" i 1919.
Før vi går nærmere inn på disse epokegjørende oppdagelsene, må vi nevne litt om tidligere værvarslingsmetoder. Det var en
gammel erfaring at uvær var knyttet til låg barometerstand. Rundt lågtrykkene mente en å kunne påvise noe i retning av en
virvlende bevegelse med en oppstigning i den sentrale delen, der skyer og nedbør ble dannet. Slike vandrende lågttrykksområder
ble kalt sykloner. Denne erfaringsmessige sammenhengen mellom lågtrykk, vind og nedbør dannet grunnlag for værvarslingsmetodene.
På atten hundretallet var det en tid en, til dels, noe forvirrende diskusjon mellom tilhengere av to teorier for syklondannelse:
sirkulasjonsteorien og teorien om motgående strømmer (opposing currents). Admiral Fitz Roy var som figur 2¹ viser, tilhenger
av sistnevnte teori. Han mente at syklonene på midlere breddegrader er dominert av to luftmasser - én fra polare og én fra
tropiske områder - som blir blandet og danner virvler langs den felles grenselinjen. Men hans virvler (Figur 2) er nok altfor
små i horisontal utstrekning og gir heller ikke et riktig bilde av horisontale variasjoner.
Abercombys modell (Figur 3) er en ren erfaringsmodell, og den er så innfløkt, ja nærmest kaotisk at den neppe var av særlig
praktisk nytte. Mest interessant er kanskje en modell (Figur 4) som ble publisert av master Mariner Jinman i 1961. Den gikk
åpenbart raskt i glemmeboka, men ha, som vi skal se, en viss likhet med J. Bjerknes´ modell.
Kort tid etter århundreskiftet hadde M. Margules vist at forskjellen i potensiell energi mellom to naboluftmasser med ulik
temperatur kan være tilstrekkelig til å forklare den kinetiske energien i en syklon. Enda om modellene vist i figurene 2
og 4 var glemt, førte denne oppdagelsen til at i forskningen kom teorien om opposing currents i forgrunnen med ny styrke.
skissen som Sir Napier Shaw laget (Figur 5), støtter denne teorien, men den ble aldri presentert som noen modell, eller fulgt
opp i hans videre arbeid.
Det grunnleggende bidraget kon fra Jakob Bjerknes. Under værvarslingsarbeidet sommeren 1918 slo han med sikkerhet fast at
en linje med et visst temperatursprang går gjennom alle sykloner på våre breddegrader. Utover høsten utviklet han syklonmodellen
som (med små endringer) er vist i figur 6. Han fant at i en syklon på våre breddegrader støter alltid to luftmasser sammen.
Den ene som er forholdsvis varm og fuktig, kommer fra subtropiske områder, mens den andre som er markert kaldere, kommer fra
polare områder. Skillet mellom luftmassene er forholdsvis skarpt (luftmassene blandes lite), og siden det danner den sørlige
grensa for polarlufta, gav han det navnet: polarfronten. Langs fronten er det et markert sprang i temperatur og vind. Jordrotasjonen
gjør at den kalde lufta ligger som en kile under den varme. (På en jord som ikke roterer, ville skillflaten vært horisontal).
I en ung syklon (Figur 6) trenger den varme lufta nordover i en tunge i kaldlufta. Ulike deler av frontsystemet fikk navn
i samsvar med bevegelsesmønsteret, ved varmfronten er det omvendt, mens en stasjonær front ligger noenlunde i ro. Den vertikale
strukturen er viktig. Et snitt sør for bølgekammen er vist nederst i figur 6. Kaldlufta danner en kile med svak helling under
varmlufta (ca 1:50 ved kaldfronten). Snittet nord for senteret (øverst) viser at det i kaldlufta er et trog fylt med varm
luft. Ved varmfronten sklir varm. fuktig luft opp over kaldlufta, blir avkjølt adiabatisk (1 grad Celcius per 100 m) og når
metningspunktet for vanndampen i den. Det dannes et vidstrakt karakteristisk skysystem og områder med nedbør. Store mengder
konsentrasjonsvarme blir frigitt. Ved kaldfronten presses varmlufta til værs av kaldlufta, og også her dannes skyer og nedbør.
Det første tegn på at en syklon nærmer seg, er gjerne cirrusskyer som beveger seg raskt over himmelen, og gradvis - i løpet
av noen timer - går over til cirrostratus, altostratos og nimbostratus med noenlunde jevn nedbør (Figur 6). Når varmfronten
passerer, stiger temperaturen, vinden dreier fra sør mot sørvest og det slutter å regne. I varmsektoren er det gjerne et lag
med låge skyer (tåke) og av og til yr. Når kaldfronten nærmer seg kommer mektige bygeskyer (cumulunimbus) som gir kraftige
byger, stundom med hagl og torden.
Kort tid etter den første modellen var presentert, fant gruppen av unge meteorologer (J. Bjerknes, H. Solberg og T. Bergeron)
et en syklon går gjennom en karakteristisk livssyklus. Noen stadier i utviklingen er vist i figur 7:a) En Kvasistasjonær front
skiller en kald og en varm luftmasse i bevegelse. De fant at om luftstrømmene har samme eller motsatt retning spiller ingen
rolle for syklondannelse; det avgjørende er at det er et vindskjær i frontflaten. I neste stadium: b) har det dannet seg en
bølge på fronten med et lågtrykk ved bølgekammen. Denne prosessen kalte desyklogenese. Den unge, voksende syklonen: c) svarer
til den originale modellen i figur 6. Under den videre utviklingen når varmfronten igjen kaldfronten, og bølgen klapper sammen,
okkluderer d), og fronten som da dannes kalles okklusjon (begrepet ble introdusert av Bergeron). Den varme lufta løftes til
værs og blir erstattet av kald tyngre luft. det innebærer at tyngdepunktet i luftvolumet blir senket og enorme mengder av
potensiell energi går over til kinetisk energi. Trykket nær senteret fortsetter å falle og vinden rundt senteret øker i styrke
- bølgen er blitt en virvel. Av og til gan denne utviklingen gå videre og syklonen blir da et virkelig farlig stormsenter.
Men til vanlig vil den okkluderte bølgen tape fart, og gradvis dø ut. Denne livssyklusen kan vare fra noen få dager til mer
enn én uke. Ofte dannes det på samme polarfront flere bølger raskt etter hverandre. Vi får en syklonfamilie som skissert i
figur 8.
Modellen til J. Bjerknes og hans medarbeidere gir altså langt mer enn de geometriske trekk og strukturen i en syklon. Den
beskriver også utviklingen av sykloner på midlere og høyere breddegrader, og gjør i grove trekk rede for energikilden for
tilknyttede vinduer. Det mest imponerende er at den ble laget før det ble etablert stasjoner for observasjoner fra høgere
luftlag. Nye kunnskaper om tilstander og prosesser, særlig i høgere luftlag, har utdypet og delvis modifisert modellen, men
de fundamentale trekk har holdt stand.
Hvilken verdi hadde så de fremragende teoretiske arbeidene fra V. Bjerknes, Helmholz, Margules og andre for modellutviklingen
i Bergen i disse pioneråra? Det er vanskelig å svare fyldestgjørende på dette spørsmålet. Men det synes helt klart at det
var den solide forankringen i teorien koblet med en enestående fysisk forståelse og intuisjon - noe både far og sønn Bjerknes
hadde i rikt monn - som var grunnlaget for framgangen. V. Bjerknes var heller aldri fornøyd med formler alene; han ville
alltid forstå til bunns den fysiske sammenhengen som ligger bak formlene. Men det tok ennå mange år før teoriene hans fikk
direkte anvendelse i praktisk værvarsling.
Vilhelm Bjerknes var alltid nøye med å understreke hvor viktig tidligere grunnleggende oppdagelser i meteorologien var, og
å gi ros til de unge medarbeiderne. Sin egen rolle i utviklingen av Bergensskolen karakteriserte han slik: "Gjennom 50 år
har meteorologer i hele verden sett på værkart uten å oppdage de viktigste mønstrene på dem. Jeg ga bare den rette type kart
til de rette unge menn, og de oppdaget fort rynkene i værets ansikt."
I virkeligheten rakk nok hans bidrag langt utover dette. "Han var generalen, visjonæren og misjonæren!" sa eleven Tor Bergeon.
Riktignok ble V. Bjerknes aldri noen praktisk meteorolog. Han lærte aldri å analysere et værkart. Men som arbeidsleder var
han enestående. Han satt ikke på toppen og administrerte papirhaugen, men fulgte intenst med i det daglige (og nattlige) arbeidet,
ledet det og kom med gode idéer. Sjøl som 60-åring var han utrolig villig til nytenkning, og hadde fortsatt den sanne forskers
nysgjerrighet og evne til å stille de rette spørsmål til naturen.
I det daglige arbeidet i den gamle villaen i Allégaten 33 lå ingen oppgaver "under hans verdighet". Her er hans egne ord fra
jubileumsartikkelen (1944): "Men det var ikke bare det vitenskapelige problem vi hadde å kjempe med i Bergen. Arbeidet vokste
kolossalt. Vi trengte ny arbeidskraft. Men det var ikke lett å få under den abnorme høykonjunktur som ved krigens slutt hersket
i vårt land og ikke minst i Bergen. Ingen søkte beskjedent betalt intellektuelt arbeid som vårt. Et par eksempler. En ung
gutt ble ansatt til å lære koks og aske og stelle ovnene. Men da han viste seg brukbar også som assistent ved kartarbeidet,
ble han snart helt belagt med det. Han yngre bror ble ovnsgutt. Men også han viste seg brukbar ved kartarbeidet og ble beslaglagt
der; begge er fremdeles meget skattet i sine stillinger ved værvarslingen. Vi søkte forgjeves etter ny ovnsgutt. Jeg var den
eneste som hadde ledige hender til dette arbeidet. Med min gamle, langsomt arbeidende hjerne anså jeg meg for helt uskikket
til å konkurrere med de unge meteorologer og assistenter i ekspressarbeidet med værkartene. Men jeg søkte å holde ilden ved
like, både åndelig og materielt, inntil jeg måtte slutte den materielle del av dette arbeidet etter fall på holken med en
stor askebøtte i hver hånd."
Mange internasjonalt kjente meteorloger ville i første omgang slett ikke godta Bergensskolens varslingsmetoder. Vilhelm Bjerknes
drev derfor en utstrakt og målbevist propaganda for polarfrontmodellen. Han skrev og talte på engelsk, fransk og tysk. Mange
unge, skandinaviske meteorologer kom tidlig til Bergen for å lære de nye værvarslingsmetodene, og noen av dem, særlig svenske
og norske, dro ut i verden bl.a. til USA. Gradvis hvalfartet fagfolk fra flere og flere land til Bergen, og Bergensskolen
eller The Norwegian School - en av de store bragdene i norsk naturvitenskaps historie - ble etter hvert grunnlaget for all
moderne værvarsling.
