Den 29. november kom Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) med sin årlige globale klimastatus. Statusen er gjort med utgangspunkt i alle værobservasjoner som gjøres av alle land i alle verdensdeler. Året 2011 ser ut til å ende opp som det tiende varmeste siden 1850. Dette kan føre til lange offentlige debatter om årsak og virkning. Da kan det være interessant å se på noen udiskutable fakta relatert til klimaendringer:
1. Det er over 100 år siden forskere innså at Jordens klima kan være følsomt for endringer i de atmosfæriske konsentrasjoner av gasser som er utgangspunktet for det vi kaller drivhuseffekten. I dag vet vi at de globale atmosfæriske konsentrasjonene av de sentrale drivhusgassene karbondioksid (CO2), metan og lystgass har økt markant som et resultat av menneskelig aktivitet siden 1750. Økningen av CO2 de siste 10-15 år er dessuten betydelig større enn gjennomsnittet de siste 50 år; som er den perioden vi har hatt direkte atmosfæriske målinger av CO2.
2. Siden 1900 har jordklodens temperatur økt med ca. 0,7 °C. Spesielt siden 1965 har temperaturøkningen vært stor, i gjennomsnitt ca 0,15 °C pr tiår. Den globale gjennomsnittstemperaturen de siste ti år er den høyeste som er registrert siden de instrumentelle målingene startet omkring 1850 - og er betydelige høyere enn den forrige varmeste ti-års periode, som var fra 1991-2000. Naturlige variasjoner fører til at temperaturkurven svinger litt opp og ned fra år til år. Derfor blir ikke 2011 nødvendigvis DET varmeste året.
3. Temperaturutviklingen for Fastlandsnorge etter år 1900 viser mange likhetstrekk med utviklingen i globaltemperaturen. Hos oss har temperaturen i gjennomsnitt økt med ca. 0,08 °C pr. tiår de siste 100 år, dvs. omtrent i samme takt som globaltemperaturen. Den milde perioden på 1930-tallet er en av årsakene til at den lineære temperaturøkningen i Norge siden år 1900 er såpass lav. Til sammenlikning har temperaturøkningen siden 1965 vært på omlag 0,4 °C pr. tiår. Dette er nesten tre ganger større enn den globale økningen i samme periode.
4. I over 100 år har det vært kjent at klimaendringene er størst og er mest synlige i polområdene. Meteorologisk institutt har gjennom de siste 100 år foretatt temperaturmålinger på Svalbard. Ved vår værstasjon nær Longyearbyen viser målingene at gjennomsnittstemperaturen nå øker raskt, og er over 3 grader høyere i dag enn den var for 50 år siden.
5. Min egen forskning viser en liknende tendens. Jeg har foretatt og analysert presise temperaturmålinger dypt nede i permafrosten i Adventdalen på Svalbard. Målingene har pågått siden 1998. Serien er dermed ikke spesielt lang, men temperaturkurven vi henter opp fra dypet gjenspeiler en temperaturendring på bakkeoverflaten som har pågått over flere tiår. Fra 30 meters dyp og nedover er endringen helt entydig – kurvene peker rett oppover. På 30 meter stiger temperaturen nå med ca 0,05 °C i året. Helt ned til 70 meters dybde har jeg målt og kan dokumentere en temperaturøkning. Basert på dette viser beregningene at de øvre delene av permafrosten på Svalbard nå varmes opp i et tempo på 0,7 °C pr tiår. Klimasignalet er svært entydig og vitner om at permafrosten her er under kraftig oppvarming.
Dette er bare noen eksempler på observerte endringer som kan knyttes til den globale oppvarmingen vi nå er vitne til. Meteorologisk institutt er beskyldt av enkelte for å være fraværende i klimadebatten. I likhet med flere forskere her på instituttet anser jeg at vår hovedoppgave er å forske fram kunnskap som kan inngå i et godt beslutningsgrunnlag for våre myndigheter.
AT oppvarmingen av kloden først og fremst har manifestert seg i Arktis slik forskerne sa den ville gjøre, og AT oppvarmingen går så raskt som mine og andres målinger viser, bør være ”a call for action” til våre beslutningstakere. Stadig flere forskningsresultater tyder dessuten på at vi må forvente betydelig større oppvarming gjennom dette århundret enn det hundreåret vi har lagt bak oss, hvis det ikke foretas store globale utslipsskutt av CO2 og andre drivhusgasser. Konsekvensene av en slik oppvarming vil ikke være til å leve med for svært mange, globalt.
Kan noe gjøres? Forholdsvis ferske menings- og holdningsundersøkelser blant publikum (se for eksempel Cicero/Synovate 2011 eller SFT/Synovate 2011) viser at befolkningen er villig til å være med på klimatiltak, særlig om myndighetene går foran. Og da er det håp!
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv den 29.11.2011
