Myter, misforståelser og fakta om klima

Klikk på den myten du er interessert i, og kom rett til kommentaren.

• Myte 1: Menneskeskapte CO₂-utslipp utgjør bare 4-5 % av den totale mengden drivhusgasser i atmosfæren. Utslippene er for små til å ha noen betydning for klimaet.
  
• Spørsmål 2: Temperaturen på jorda går gjennom naturlige svingninger. Hardangervidda var dekket av skog for 7000 til 5000 år siden og rundt 1000 år tilbake dyrket vikingene korn på Grønland. Hvorfor er det så spesielt det vi opplever nå?
• Myte 3: Solaktivitet og solas innvirkning styrer 99,99 % av vårt klima.
  
• Myte 4: Et vulkanutbrudd sender ut flere klimagasser enn mennesket noen gang kan klare å produsere.
  
• Spørsmål 5: Har ikke flere anerkjente forskere har kommet til konklusjoner som er stikk i strid med konklusjonene til FNs klimapanel?
  
• Spørsmål 6: Det er mulig (om enn ikke særlig sannsynlig) at det ikke er noen sammenheng mellom menneskeskapte klimagassutslipp og global oppvarming. Er det da forsvarlig å bruke mye penger på å begrense de menneskeskapte klimagassutslippene?
  
• Myte 7: Klimaproblemet blir hauset opp og er sterkt overdrevet fordi forskerne trenger oppmerksomhet for å få øket sine forskningsbevilgninger.
  
• Myte 8: Påstanden om at havet stiger hviler på datamodeller som overhodet ikke stemmer med feltobservasjoner og målinger fra virkelighetens verden.
  
• Myte 9: Det har ingen betydning for klimaet hva jeg som enkeltmenneske gjør.
  
• Myte 10: Pga klimaendringene vil de norske isbreene være smeltet og helt borte om 50 år.
  
• Spørsmål 11: Vil stoppe Golfstrømmen stoppe opp på grunn av klimaendringene, slik at det i framtiden blir det kaldere, ikke varmere, i Norge?
• Myte 12: Om CO₂-konsentrasjonen i lufta blir for stor, vil havet løse problemet ved å ta opp mer CO₂.
  
• Spørsmål 13: Spådde ikke forskerne global nedkjøling på 1970-tallet?
  
• Myte 14: Et høyere CO₂-nivå vil øke planteveksten og matproduksjonen på jorda.
  
• Spørsmål 15: Er det ikke slik at antall isbjørner faktisk øker?
  
• Myte 16: Global oppvarming vil bety menneskehetens undergang (evt. "vil bli katastrofale for menneskeheten"). Kuttene kommer for seint og monner for lite.
  
• Spørsmål 17: Kan økt skogplanting hindre global oppvarming.
  
• Myte 18: Orkanen Katarina, som rammet New Orleans i august 2005, skyldtes global oppvarming.
  
• Spørsmål 19: Er det solen og/eller andre galakser er ansvarlig for den globale oppvarmingen vi har sett de siste tiårene?
• Spørsmål 20: Avviser statistikere resultatene fra FNs Klimapanel?
• Spørsmål 21: Hvorfor ligger ikke CO₂ bare nær bakken når den er en relativt tung gass?
• Spørsmål 22: Oppvarmingen i troposfæren stemmer ikke med klimagassenes "fingeravtrykk".
• Myte 23: CO₂ kommer ikke fra fossile kilder
• Myte 24: Atmosfæren er mettet med CO₂
• Myte 25: Oppvarmingen har stoppet
• Myte 26: Klimamodellene er ikke verifiserte
• Myte 27: Klimamodellene er overtilpassede
• Spørsmål 28: Hvordan fungerer FNs klimapanel (IPCC)?
• Myte 29:: Kyotoprotokollen var et resultat av "Hockeykøllen".
• Myte 30: Hockeykølle-kurva (eller Mannkurva) er forskingsjuks.
• Myte 31:Henrys lov beviser at CO₂-økningen i atmosfæren skyldes utslipp fra havet

Myte 1: Menneskeskapte CO₂-utslipp utgjør bare 4-5 % av den totale mengden drivhusgasser i atmosfæren. Utslippene er for små til å ha noen betydning for klimaet.

Det stemmer at menneskeskapte CO₂-utslipp bare utgjør 4-5 % av de totale utslippene av CO₂ til atmosfæren. Men det betyr IKKE at menneskeskapt CO₂ bare utgjør 4-5 % av CO₂?en i atmosfæren. Faktisk utgjør menneskeskapt CO₂ nå ca 30 % av CO₂?en i atmosfæren. Dette kan virke ulogisk, men det har en ganske enkel forklaring som har en veldig tydelig parallell for eksempel i forretningsverdenen: Der snakker man om omsetning og netto overskudd. Et firma kan ha en omsetning på mange milliarder i året, men likevel gå med null i overskudd. Utgiftene er da like store som inntektene. For å gå i overskudd må inntektene være større enn utgiftene. Hvis man setter dette overskuddet i banken, hoper det seg opp over tid. Slik er det også med CO₂ i atmosfæren. Hvert år går vi med et lite overskudd pga. de menneskeskapte CO₂-utslippene. Og dette lille ekstra hvert år hoper seg altså opp i atmosfæren (og også i verdenshavene).

Spørsmål 2: Temperaturen på jorda går gjennom naturlige svingninger. Hardangervidda var dekket av skog for 7000 til 5000 år siden og rundt 1000 år tilbake dyrket vikingene korn på Grønland. Hvorfor er det så spesielt det vi opplever nå?

Det er helt riktig at klimaet gjennomgår naturlige svingninger. Det er derfor det har vært så vanskelig å skille mellom naturlige og menneskeskapte variasjoner. I dag er det ikke varmere på jorda enn det var i siste mellom-istid. Men temperaturene som beregnes for 100 år frem i tiden er høyere enn det som har vært opplevd på millioner av år (dvs. lenge før menneskene eksisterte på jorda). I tillegg skjer endringene mye fortere enn det som har skjedd før, noe som gir naturen veldig liten anledning til å omstille seg. For øvrig er det ikke historisk belegg for at vikingene på Grønland dyrket korn.

Myte 3: Solaktivitet og solas innvirkning styrer 99,99 % av vårt klima.

Her blandes to ulike ting slik at man lett kan bli forvirret. Det er riktig at sola er vår eksterne energikilde, og vi er naturligvis prisgitt dens eksistens, dens styrke, samt jordas bane rundt sola. Endringer i disse forholdene gir også klimaendringer på jorda. Men klimaendringene på jorda blir alltid mye større enn det endringene i vårt forhold til sola skulle tilsi. Dette er fordi jorda selv er med på å forsterke klimaendringene. Det eksisterer en rekke tilbakekoblingsmekanismer i vårt jordsystem, deriblant klimagasser, isdekke, aerosoler osv. Hvis det var slik at solinnstrålingen bestemte alt, burde den planeten som er nærmest sola, Merkur, ha varmest overflatetemperatur av alle planetene. Det er ikke tilfelle. Venus er faktisk varmere, fordi den har en atmosfære med sterk drivhuseffekt. Flere uavhengige studier viser dessuten at det ikke har vært noen økning i solaktiviteten i de siste tiårene, selv om alle deler av klimasystemet vårt har blitt varmere i perioden. Den oppvarmingen vi har sett i de siste tiårene er altså ikke forårsaket av sola.

Myte 4: Et vulkanutbrudd sender ut mer klimagasser enn mennesket noen gang kan klare å produsere.

Dette er generelt ikke riktig. Et vulkanutbrudd resulterer i at en rekke forskjellige typer gasser og partikler sendes ut i atmosfæren. Partiklene vil ha en avkjølende effekt, ved at de reflekterer sollys tilbake til verdensrommet. De av gassene som er klimagasser (fkes vanndamp og CO₂) vil ha en oppvarmende effekt. Vanndampen regner fort ut igjen, mens CO₂'en forblir lenge i atmosfæren. Det virker sannsynlig at de store vulkanutbruddene som skjedde for 55 millioner år siden ? da Atlanterhavet åpnet seg og Island ble skapt ? førte til så store CO₂-utslipp at gjennomsnittstemperaturen på jorda økte med cirka 8 °C.

Men vanligvis fører ikke vulkanutbrudd til så store CO₂-utslipp, og typisk sett dominerer den avkjølende effekten over den oppvarmende effekten. For eksempel resulterte det store utbruddet på Mount Pinatubo på Filipinene i 1991 i at gjennomsnittstemperaturen på jorda gikk ned med omtrent en halv grad, noe som varte i et par år. Siden CO₂-målingene startet på slutten av 1950-tallet, har CO₂-konsentrasjonen økt gradvis, ikke i sprang (som kunne forventes fra vulkanutslipp). I denne perioden har vulkanene med andre ord helt klart ikke hatt noen dominerende effekt på CO₂-utviklingen.

Spørsmål 5: Har ikke flere anerkjente forskere har kommet til konklusjoner som er stikk i strid med konklusjonene til FNs klimapanel?

Det er vel mer korrekt å formulere det slik: Noen forskere er uenige i noen av konklusjonene fra FNs Klimapanel. Forklaringen er som følger:

Det er ifølge IPCC 90 % sannsynlighet for at det er en sammenheng mellom menneskeskapte klimagassutslipp og global oppvarming (dvs. tidsutviklingen av den globale gjennomsnittstemperaturen). Det høres kanskje ikke så mye ut, men tro det eller ei ? 90 % sannsynlighet er en nesten uovertruffent sannsynlighet for en hypotese i naturvitenskapene! Det er veldig få hypoteser som finner støtte på et så høyt nivå.

Derfor er konklusjonen angående den globale middeltemperaturen nærmest uangripelig. Den har holdt seg siden før FNs Klimapanel begynte med sine rapporter på slutten av 1980-årene, og har blitt bekreftet og tilskrevet stadig høyere sannsynlighet, i hver av de fire rapportene. Men FNs Klimapanel kommer jo med en rekke andre konklusjoner i tillegg, som alle er tillagt et eller annet sannsynlighetsnivå. Disse sannsynlighetsnivåene går for eksempel ned jo mer regional man blir i sine konklusjoner (vi kan ikke si at temperaturutviklingen i Oslo, heller ikke i Norge, primært er menneskeskapt, selv om vi kan si det på global og faktisk også kontinental skala). Sannsynlighetsnivået går også typisk ned når man begynner å snakke om nedbør og vind, ikke bare temperatur. Vi er også mindre sikre på mange av effektene av klimaendringene.

Med den rivende utviklingen som foregår på modellutvikling, regnekapasitet, prosessforståelse og datagrunnlag er det å forvente at hver ny klimarapport gir en bedre forståelse av klimautviklingen og effektene på regional skala, i flere variable osv.

Kritikken mot konklusjonene til FNs klimapanel går faktisk begge veier: Noen hevder at menneskenes innvirkning på klimaet er overvurdert, mens andre mener at den er undervurdert. Konklusjonene fra FNs klimapanel er følgelig mer ?midt på treet? enn det man ofte kan få inntrykk av.

Forskning foregår ved at idéer foreslås (?hypoteser formuleres?) og testes. Hvis de ikke holder under test må de forkastes. Hypotesen om at de siste tiårs globale temperaturutvikling hovedsakelig er forårsaket av menneskeskapte klimagassutslipp har vært utsatt for testing ved hjelp av en rekke forskjellige vitenskapelige metoder og angrepsvinkler, av forskere på universiteter og forskningsinstitusjoner verden rundt. Den har alltid bestått testene. Kan den feile en eller annen gang? Ja det kan den. Det er ikke veldig sannsynlig, men den kan det.

Spørsmål 6: Det er mulig (om enn ikke særlig sannsynlig) at det ikke er noen sammenheng mellom menneskeskapte klimagassutslipp og global oppvarming. Er det da forsvarlig å bruke mye penger på å begrense de menneskeskapte klimagassutslippene?

Klimaforsker Cecilie Mauritzen svarer:

Dette er et moralsk og politisk spørsmål, ikke et naturvitenskapelig spørsmål. Så dette får bli et personlig svar, ikke et faglig svar. Jeg bruker et eksempel fra forsikringsbransjen: Jeg vet at det er en liten, men reell, sjanse for at et huset mitt kan brenne ned på et eller annet tidspunkt. Derfor har jeg forsikret det. Jeg har også iverksatt brannsikringstiltak, for det er noen ting jeg ikke kan forsikre økonomisk, så som mine barns liv og (ikke fullt så viktig) mine gamle fotografier. Derfor har jeg investert i brannalarmer, branntau, brannstiger, brannslukningsapparater osv. Dette er selvsagte investeringer for meg, og for alle andre, til tross for at sjansen for brann heldigvis er liten.

Sjansen for dramatiske, nesten utenkelige, klimaendringer er ikke liten, men derimot veldig stor. Dette sier meg at vi må forsikre, eller rettere sagt prøve å sikre oss mot dette. Nå er det heldigvis slik at det vi investerer i å sikre oss mot klimaendringer også går bidrar til å sikre oss mot matmangel, vannmangel, fattigdom, forurensning osv. Dette fordi tiltakene frigjør oss fra avhengigheten av fossilt brensel, og driver oss mot en ny teknologisk virkelighet som kan vare lenge etter at det fossile brenselet er brukt opp.

Etter min mening er det derfor ingen dårlig investering å (for)sikre seg mot klimaendringer.

Myte 7: Klimaproblemet blir hauset opp og er sterkt overdrevet fordi forskerne trenger oppmerksomhet for å få øket sine forskningsbevilgninger.

For klimaforskerne betyr det egentlig lite om oppvarmingen er forårsaket av menneskeskapte utslipp eller om den er en følge av naturlige variasjoner på jorda. Poenget for forskerne er at klimaet varierer mye, og det er derfor mye som må kartlegges og forskes på. Forskerne trenger uansett ikke hause opp noe som helst, når virkeligheten er så sterk som den er. FNs Klimarapport har feid tvilen til side for de aller fleste av oss forskere, selv om vi av natur er svært skeptiske.

De fleste forskere kvier seg for å delta i den offentlige debatten. Det er oppmerksomhet i vitenskapelige miljøer som er viktigst for dem, de blir i mindre grad bedømt ut fra hvordan de bidrar til å formidle kunnskap til allmennheten.

De som også tar kunnskapsformidlingen alvorlig, må ikke sjelden forenkle framstillingen. Siden deltakelse i det offentlige rom er så synlig, er det ikke få forskere som frykter at de kan få et slags 'tabloidforskerstempel' ved sterk mediaeksponering.

Myte 8: Påstanden om at havet stiger hviler på datamodeller som overhodet ikke stemmer med feltobservasjoner og målinger fra virkelighetens verden.

FNs siste klimarapport har svært mange observasjoner som viser at det globale havnivå stiger. Her har det vært samlet inn data fra mange lands arkiver, en prosess som er vanskelig og tidkrevende. Man har dermed fått bedre tall på hvordan stigningen har endret seg over tid, og man ser at stigningen i de siste 15 år er betydelig større enn gjennomsnittet for de siste 100 år. Man har også i denne siste rapporten fått et bedre samsvar mellom havstigningen og de prosesser som forårsaker havstigningen (delvis skjer det fordi havene blir varmere (varmt vann utvider seg i forhold til kaldt vann), og delvis skjer det fordi isbreer smelter).

Myte 9: Det har ingen betydning for klimaet hva jeg som enkeltmenneske gjør.

Jordas befolkning består av enkeltmennesker. Hvis vi fortsetter som før, vil klimaet på jorda endre seg til noe ganske ugjenkjennelig. For å unngå dette må veldig mange enkeltmennesker handle. Dette kan de feks. gjøre gjennom å endre sitt eget levesett, og ved å støtte de store politiske grepene som skal til for å få til en tilstrekkelig reduksjon av klimagassutslipp.

Myte 10: På grunn av klimaendringenee vil de norske isbreene være smeltet og helt borte om 50 år .

På så regional skala (dvs. for Norge som land) er det større usikkerheter om hva som vil skje forover i tid, men de beste estimatene tilsier at i løpet av hundre år vil alt bortsett fra de aller største breene i Norge smelte bort.

Se for øvrig nettsidene til RegClim som utvikler scenarioer for klimautvikling i Norden, eller SeNorge med fremskrivninger av klimaet i Norge i de neste hundre år.

Spørsmål 11: Vil Golfstrømmen stoppe opp på grunn av klimaendringene, slik at i framtiden blir det kaldere, ikke varmere, i Norge?

Denne problemstillingen, som ble popularisert i filmen ?The Day after Tomorrow?, anses for å være en av måtene vi kan oppnå en plutselig endring i klimaet på. En annen slik mekanisme er hvis det vestantarktiske isflaket plutselig brekker av. I begge tilfellene vil man antakelig oppleve en plutselig endring i levevilkårene. Nå ser det imidlertid ut til at den globale oppvarmingen går så fort at den overvinner Golfstrømmens forsøk på avkjøling: I FNs klimarapports fremskrivning av temperaturen om ett hundre år er temperaturøkningen over Nordatlanteren litt mindre enn i landområdene rundt, nettopp fordi Golfstrømmens styrke er redusert (med ca. 25 %) i klimamodellene. Men selv over Nordatlanteren øker temperaturen, den går ikke ned.

Myte 12: Om CO₂-konsentrasjonen i lufta blir for stor, vil havet løse problemet ved å ta opp mer CO₂.

Dette er dessverre ikke sant. Havet har kun begrenset mulighet for å ta opp CO₂, og denne muligheten blir mindre jo varmere havet blir.

Spørsmål 13: Spådde ikke forskerne global nedkjøling på 1970-tallet?

Vi opplevde en global nedkjøling på den tiden, noe som hovedsaklig var forårsaket av de høye nivåene av aerosoler (forurensende partikler) i atmosfæren. Aerosoler har en avkjølende effekt fordi de reflekterer mer sollys tilbake til verdensrommet. Internasjonale politiske avtaler fikk bukt med de store aerosolutslippene og dermed begynte temperaturen å stige igjen. Noen av forskerne refererte også til det faktum at vi ifølge astronomiske forhold er på vei mot en ny istid om noen tusen år. Men det var mange forskere som også på den tiden var svært bekymret for potensialet for global opvarming grunnet økningen av CO₂-nivået i atmosfæren.

Myte 14: Et høyere CO₂-nivå vil øke planteveksten og matproduksjonen på jorda.

For noen steder av jorda er dette sant. For eksempel vil vi her i Norge nyte et forbedret landbruk, i hvert fall under de mer moderate fremtidsscenariene. Men under de mer ekstreme scenariene (der den globale temperaturen øker med over fire grader) vil landbruket globalt kollapse, rett og slett fordi det ikke bare er CO₂ som bestemmer planteveksten, men også tilgangen på vann, næring og temperatur. Tørke og flom vil som regel ha negativ innvirkning på plantevekst.

Spørsmål 15: Er det ikke slik at antall isbjørner faktisk øker?

Det er ikke lett å få oversikt over hvorvidt antallet isbjørner øker i øyeblikket. Noen steder i verden er antallet isbjørner på vei opp etter å ha vært på bunn-nivå pga. jakt som nå er blitt begrenset (for eksempel er isbjørnen nå fredet på Svalbard). Miljøgifter, som PCB, gjør at isbjørnen har problemer i noen områder. De klimarelaterte reduksjonene i bestanden forventes å komme når utbredelsen av den arktiske sommerisen blir mye mindre. Reduksjonen av sommerisen skjer meget raskt nå.

Myte 16: Global oppvarming vil bety menneskehetens undergang (evt. "vil bli katastrofale for menneskeheten"). Kuttene kommer for seint og monner for lite.

Vi kan ikke stanse global oppvarming, men vi kan begrense omfanget. Det er riktig at vi ikke har mye tid ? det er beregnet at vi har ca 10 år på oss å få kontroll på utslippene, hvis vi skal klare å begrense oppvarmingen til ca. 2 grader i dette århundret. Innholdet av CO₂ i atmosfæren stiger nå rett til værs, og temperaturen vil følge. Men mennesker har klart å løse vanskelige globale problemer før (for eksempel nedbrytningen av ozon-laget og sur nedbør). Vi må for våre barnebarns skyld håpe at vi klarer det igjen!

Spørsmål 17: Kan økt skogplanting kan hindre global oppvarming?

Dette er en sannhet med flere modifikasjoner. Det er sant at trær i vekst binder CO₂. Men når trærne er utvokste er de mer eller mindre i balanse med omgivelsene. Dette innebærer at det har en betydning hva som skjer med skogen videre.

• Hvis vi brenner skogen, går CO₂'en tilbake til atmosfæren.
• Hvis vi hogger skogen og planter ny skog kan ny CO₂ bindes.
• Hvis skogen blir stående vil den etter hvert "gå i null".
  

Det er følgelig umulig å beregne effekten av skogplanting uten å legge inn scenarier om hva som vil skje med skogen videre. Et annet aspekt er at den avkjølende effekten av CO₂-bindingen i vekst-skog på høyere breddegrader blir kansellert av at refleksjonen av solstråler minker når skogen vokser (albedoeffekten). Derfor er det bare på lavere breddegrader at økt skogplanting kan ha en avkjølende effekt på energibudsjettet.

Myte 18: Orkanen Katarina, som rammet New Orleans i august 2005, skyldtes global oppvarming.

Det er helt umulig å la én spesiell hendelse, som orkanen Katarina, "bevise" global oppvarming. Men det er heller ikke mulig å si at de ikke er forbundet med hverandre. De enkelte værfenomenene er på mange måter tilfeldige, de er resultater av små forstyrrelser som oppstår innenfor et rammeverk. Dette rammeverket er klimaet vårt. Når klimaet endrer seg, endres også rammene som været varierer innenfor. Det er mye som tyder på at orkaner og stormer blir sterkere i et varmere klima, men det er foreløpig ingen faste bevis på at det blir flere av dem (se rapport under). På dette området hersker det fremdeles stor usikkerhet og store uenigheter.

Spørsmål 19: Er sola og/eller andre galakser er ansvarlig for den globale oppvarmingen vi har sett de siste tiårene?

Det har foregått en intens debatt om dette i årevis. Spørsmålene er som følger:

1. Kan sola gi endringer i klimaet på jorda?
2. Kan kosmisk stråling gi endringer i klimaet på jorda?
3. I tilfelle, hvordan?
4. Er sola/og eller den kosmiske strålingen årsaken til den globale oppvarmingen vi har sett de siste femti årene?

1. Kan sola gi endringer i klimaet på jorda?

Til dette må man klart si ja. Solas energiutstråling og dens variasjoner har innvirkning på klimaet. Disse variasjonene er forbundet med solflekk-variasjonene (flere sykluser, deriblant den mest kjente - 11-årssyklusen - som vi akkurat nå er inne i et minimum av). Sola endrer seg i styrke, og jordas bane rundt sola endrer seg. Til sammen gir dette variasjoner i hvor sterk innstrålingen på jorda fra sola er.

2. Kan kosmisk stråling gi endringer i klimaet på jorda?

Spørsmål nummer 2 har ikke et klart svar. Kosmisk stråling er nøytroner og protoner som kommer fra både sola og fra andre galakser i verdensrommet (mens det vi vanligvis tenker på som solstråler er fotoner).

Den galaktiske kosmiske strålingen er i utgangspunktet nokså konstant, men når den kommer inn i vårt solsystem blir den påvirket av solas magnetfelt. Jordas magnetfelt varierer, akkurat som solflekkene og solutstrålingen. Alt dette er symptomer på at solaktiviteten varierer. Dermed varierer også den galaktiske kosmiske strålingen i takt med solflekkene, og det blir vanskelig å skille solas påvirkning fra den kosmiske strålingens påvirkning.

3. Hvis den kosmisk stråling kan gi endringer i klimaet på jorda, hvordan?

Til spørsmål nr. 3 er det ikke et klart svar, men teorien fra den danske solforskeren Svensmark går på at de kosmiske strålene forandrer skydannelsen. Mindre kosmisk stråling gir i følge denne teorien færre skyer og dermed større oppvarming. Det er mulig at dette er rett, men prosessen er ikke bevist i atmosfæren (selv om den fungerer i såkalte 'tåkekammere' som fysikere bruker til å måle partikkelstråling med).

4. Er sola/og eller den kosmiske strålingen årsaken til den globale oppvarmingen vi har sett de siste femti årene?

Global middeltemperatur (blå kurve) og kosmisk stråling. (Klikk på figuren for større versjon.)

Til spørsmål nr. 4 er svaret nei. Grunnen er at mens det har vært en klar oppadgående trend i den globale temperaturen, har det ikke vært en trend i denne perioden for noen av indeksene for solaktivitet, og heller ikke for den kosmiske strålingen. Dette kan sees av figuren til høyre.

Figuren viser global middeltemperatur (blå kurve) og kosmisk stråling (antall per 30 døgn). Det man gjenkjenner i tidsserien for kosmisk stråling er den elleve-årige solflekk-syklusen (høyt tall når vi er i solflekk-minimum, slik som nå). Men vi ser ingen trend utover dette, til tross for den tydelige trenden i global middeltemperatur.

I tillegg er det ifølge IPCC 2007 ikke dokumentert noen trend i skydekket disse siste 50 år. Uten trend i strålingen, og uten trend i skydekket (som skulle være mekanismen for å påvirke klimaet på jorda (se pkt. 3)), står tesen nokså ribbet tilbake (slik Nature Magazine antydet i juli måned (Nature, 448, 8-9 (5. July 2007).).

Spørsmål 20: Avviser statistikere resultatene fra FNs Klimapanel?

De fleste medlemmene av klimapanelet har god skolering i statistikk. I tillegg var det flere rene statistikere med i panelet. Man vil aldri ha nok tall til å formulere perfekte statistiske tester i et system så komplekst som jordas klima, og det er nok på grunn av dette at enkelte statistikere har kommet med kritikk. Men det finnes mange metoder for likevel å komme til kvantitative sannsynlighetsberegninger i et så komplekst system. Resultatene fra IPCC er støttet av mange statistiske organisasjoner, det beste eksempelet er vel American Statistical Association i et statement fra 30. november 2007. En veldig instruktiv artikkel om dette er skrevet av Lars Holden (administrerende direktør for Norsk regnesentral) på forskning.no

Spørsmål 21: Hvorfor ligger ikke CO₂ bare nær bakken når den er en relativt tung gass?

Vekten av CO₂-molekylet er 44 atomvekt (for vanlige isotoper), mens den molekylære vekten for N2 er 28, O2 er 32, og vanndamp 18. Så hvorfor stiger CO₂ høyt opp i troposfæren, da denne gassen faktisk er tyngst? Svaret er at luft består av en blanding av alle disse gassene, og at CO₂ er veldig ?utvannet? (~390 deler per million målt i volum). Masseforskjellen er ikke tilstrekkelig til at CO₂ faller ut av denne blandingen. Gassen følger dermed med resten av luftmassen.

Spørsmål 22: Oppvarmingen i troposfæren stemmer ikke med klimagassenes "fingeravtrykk"

Når usikkerhetene er tatt med i betraktning, ser man et noenlunde samsvar mellom klimamodellenes beskrivelse av den globale oppvarmingen, og de målingene vi har. ?Fingeravtrykk? av modellene blir brukt for å studere hvor vidt den globale oppvarmingen passer med modellene. Disse beregningene er svært krevende, og involverer store datamengder, mye lineær algebra, og avanserte numeriske metoder, i tillegg til å ta hensyn til usikkerheter, og disse viser et noenlunde samsvar mellom modell og virkelighet.

Det har vært en del diskusjon rundt temperatur målt av satellitter, og om disse stemmer med beregningene fra klimamodellene som beskriver en global oppvarming. Det er flere momenter i denne saken. For det første finnes det flere ulike måter å beregne temperaturutviklingen på, og ulike måter gir ulike svar. Tar man utgangspunkt i de samme grunndataene viser en av analysene en utvikling i noenlunde samsvar med klimamodellene, mens en annen gir en betydelig lavere oppvarming. Et av problemene er at man må skjøte målinger fra flere ganske korte satellittobservasjoner (de har begrenset levetid) som spriker mye fra en måling til den neste.

Det er blitt hevdet at temperaturutviklingen i høyere luftlag i tropene ikke stemmer med hva modellene vil tilsi. Tropene er et området karakterisert ved at luften stiger (Hadleycellen) og frakter mye fuktighet oppover. Videre er det ofte få gode observasjoner i tropiske strøk, hvor store områder omfattes av verdenshavene og landene gjerne er fattige U-land med begrensede ressurser. Disse sidene gjør at både modeller ? fordi ekstra usikkerhet blir skapt når beskrivelsen av konveksjon, fordampning og skydannelse ikke er helt eksakt ? og observasjoner har vesentlig usikkerhet knyttet til seg.

Noen påstander om at modellene ikke er i samsvar med virkeligheten bygger på en nylig artikkel publisert i International Journal of Climatology (2007), men det er siden blitt avdekket svikt i det arbeidet som ble presentert der, som gir alt for liten usikkerhet i modellert temperaturutvikling ? usikkerhetsintervallet for modellresultatene var estimert til å være så lite at mange av modellresultatene som den skulle omfatte falt utenfor!

Det er noe paradoksalt over at målingene fra satellitter - som egentlig er temperaturestimater basert på samme fysiske lover som tilsier at økte drivhusgasser gir høyere temperaturer ? blir brukt som argument for å hevde at økt nivå av drivhusgasser i atmosfæren ikke skaper en oppvarming. Denne viten baserer seg på både fysikk, laboratoriums-eksperimenter, og empiriske målinger. Måling av CO₂-mengdene i atmosfæren innebærer en måling av evnen som luftprøvene har til å fange opp varmestråling (infrarødt lys). Når målingene viser økte mengder CO₂ er det et resultat av at luftens evne til å absorbere varme har økt over tid.

Myte 23: CO₂ kommer ikke fra fossile kilder

Vi har gode kunnskaper om at karbondioksiden (CO₂) kommer fra fossile kilder.

Karbonet (C) i karbondioksid har et 'fingeravtrykk' som viser hvor det kommer fra. ?Vanlig? karbon ved jordens overflate har vanligvis tre ulike varianter: Karbon-12 (12C), karbon-13 (13C), og karbon-14 (14C). Disse variantene ? som kalles ?isotoper? på fagspråk - skilles ut i fra hvor tunge de er. F.eks. har karbon-12 atomvekt 12, dvs 6 protoner og 6 nøytroner. 13C har atomvekt 13, med 6 protoner og 7 nøytroner (et karbonatom har alltid 6 protoner). Isotopet 14C er ?ustabilt? og vil etter hvert endre seg gjennom en kjernereaksjon og bli til Nitrogen (har en halveringstid på ~5700 år), mens 12C og 13C er stabile. 14C dannes kontinuerlig ved at kosmisk stråling bombarderer nitrogen i atmosfæren, men stoffer med karbon vil over tid miste 14C isotopene. Det har skjedd i kull, gass, og oljen som har ligget under bakken i millioner av år. Forbrenning av fossile kilder vil da gi et lavere forhold mellom 14C og 12C. I tillegg viser det seg at plantevekst tar opp 13C i mindre grad enn 12C. Både fossile- og biomasse-brensel vil derfor gi lavere 13C/12C enn om karbonet ble utvekslet mellom f.eks hav og atmosfære.

Uavhengige målinger viser også at andelen oksygen minker i takt med økt CO₂, noe som er forventet ved økt forbrenning av f.eks. fossile brensler. Videre viser det seg at havene er blitt surere over tid. Dette tilsier at de har fanget opp mer CO₂, og man ser at CO₂-utslippene er størst i den nordlige halvkulen der forbrenning av fossile brensler er størst.

Når det gjelder utveksling av CO₂ mellom hav og atmosfære, har man i den seneste tiden fått ganske god oversikt. Etter prøvesprengningene av atombomber etter Den andre verdenskrig er det blitt produsert en overvekt av radioaktive isotoper (f.eks. 14C, tritium), men det finnes også andre stoffer - som CFC ? som kan spores i havene. Sporingen gjør at man kan se hvordan havene tar opp disse stoffene, og denne informasjonen kan brukes sammen med havmodeller for å si noe om karbonsyklusen.

 

 

Myte 24: Atmosfæren er mettet med CO₂

Atmosfæren blir ikke ?mettet? med hensyn til CO₂, men temperaturøkningen vil øke logaritmisk med CO₂-mengden.

Fysikeren Gilbert Plass viste allerede på 1950-tallet at økning i CO₂ i høyere luftlag har en effekt på den globale middeltemperatur, og at temperaturøkning ikke stopper fordi atmosfæren ?mettes?. Når høyere luftlag fanger opp varmestrålingen, vil den etter hvert kvitte seg med varmen. Da vil denne energien statistisk sett bli videresendt med ca 50 % tilbake til bakken og 50 % videre oppover (en såkalt re-emisjon). Argumentet om at atmosfæren er mettet og ikke reagerer på økt CO₂ tar ikke hensyn til denne re-emisjonen. Men situasjonen er enda mer komplisert enn som så, fordi flere faktorer virker inn. Hvordan lufttemperatur endrer seg med høyden bestemmes f.eks av luftens stabilitet (lapse rate), fuktighet, og om luften begynner å stige eller synke (konveksjon). Selv under forhold med veldig tette CO₂-konsentrasjoner, som f.eks på Venus, ser vi at CO₂-innholdet har en betydelig effekt for temperaturen. I tillegg til pådrivet av CO₂ kommer tilbakevirkende prosesser som forsterker oppvarmingen.

 

Myte 25: Oppvarmingen har stoppet

Klikk på figuren for å få pdf-versjonen.

Trenden i den globale temperaturen har ikke stoppet. Misforståelsen er bygget på påstanden «Den globale temperaturen ikke har øket siden 1998?. Å trekke konklusjoner om trender fra et fåtall målinger kan være svært misvisende. Et eksempel som illustrerer dette, er figuren nedenfor. I øverste delen vises estimat av den globale middeltemperaturen og en typisk dårlig trend-analyse basert på årene etter 1998. Kurven under viser en lignende temperaturkurven for våren 2003. Her har vi også utført trend-analyse på lingende måte som ovenfor. Nå viser trenden en nedkjøling om våren. Har våren da stoppet? Nei, det som gjør utslaget er naturlige variasjoner - det vi kaller ?vær?. Året gikk sin gang i 2003, med en god og varm sommer. De siste årene globalt sett rangerer blant de aller varmeste noen gang målt.

 

En annen side er at påstanden ikke nødvendigvis er riktig, da den avhenger av hvilke datakilde man bruker. Målinger fra NASA/GISS tilsier at det varmeste året var 2005, og at selv om 1998 var eksepsjonelt varm på grunn av en rekordkraftig El Nino, så har temperaturen fortsatt å stige ganske jevnt og trutt (se figur).

 

 

Myte 26: Klimamodellene er ikke verifiserte

En test av klimamodellene består i hvorvidt de klarer å simulere årets gang, naturlige variasjoner og tidligere klimaendringer. De fysiske modellene gjengir i grove trekk de observerte sirkulasjonsmønstrene i atmosfæren, og naturlige variasjoner i disse mønstrene. Dessuten klarer de å beskrive klimaets respons til vulkanutbrudd, oppvarmingen i det 20. århundret og tidligere istider. Modellene blir da brukt til å lage prognoser, både forover i tid (som vanlig værvarsling) og bakover i tid (rekonstruksjon). Men for fortiden har man noen observasjoner som kan brukes til å evaluere modellene med.

Klimamodellene forutser også et universelt mønster i naturen: Nemlig kaoseffekten. Man kan også si at dette er en slags prognose, da man ved hjelp av slike numeriske værmodeller avdekket kaoseffektens 'hemmelighet'. De forutser også naturlige fenomen som El Nino, Nord-atlantiske Oscillasjon, Hadley sirkulasjonen, Walker sirkulasjonen, og de viktige havstrømmene. Noen fenomen, som Monsunen og Madden-Julian-oscillasjonen har de fremdeles problemer med å beskrive godt nok.

Myte 27: Klimamodellene er overtilpassede

Klimamodellene er "teorien" om klimasystemet.

Klimamodellene som beskrives i FNs klimarapport omfatter ulike typer modeller, av forskjellig kompleksitetsgrad. De fleste av disse modellene er hva vi kaller ?fysiske modeller? i motsetning til ?statistisk modeller?.

Statistisk modell, overtilpasset: De statistiske modeller bruker enkle statistiske relasjoner som tilpasses slik at modellene i best mulig grad gjengir de data man bruker for å trene opp modellene med. Statistiske modeller med mange ulike parametere har flere frihetsgrader, som gjør at det er lettere å lage en modell som gir tilsynelatende likt svar som data brukt for å trene modellene med. Ofte viser det seg imidlertid at denne likheten er tilfeldig. I slike tilfeller sier man at de statistiske modellene er overtilpasset.

Fysisk modell: De fysiske modellene er fundamentalt forskjellige fra statistiske modeller. Disse modellene består av matematiske ligninger som beskriver fysiske lover; de simulerer hvordan energi, masse og bevegelser forplanter seg rundt på kloden. De mest avanserte klimamodellene beskriver samspillet mellom hav, atmosfære, is, og bakke. Disse inneholder et stort antall variable, men i motsetning med statistiske modeller med mange parametere, betyr mange variable i fysiske modeller at det er flere ting som kan gå galt i beregningene - og at det dermed er mer krevende å gi en god beskrivelse.

Parameterisering: Klimamodellene har begrensinger med hensyn til hva de kan beskrive, og noen prosesser som utspiller seg over små områder fanges ikke opp. Et typiske eksempel er skyer. Da bruker man så kalt parameteriseringer; statistiske modeller som beskriver skyenes effekt over et større område. Disse statistiske modellene er ofte inspirert av fysiske lover, inneholder få parametere, og beskriver forhold som måles gjennom feltstudier.

Tuning: Målingene utført i atmosfæren er ofte forbundet en usikkerheter, og man vet ikke hvilken eksakt verdi som er det mest riktige for modellene. Men man tester gjerne ulike verdier innenfor realistiske intervaller, og bestemmer på den måten hvilken verdi som gjør at klimamodellene gir den beste beskrivelsen av ulike klimaparameteres gjennomsnittverdi. En slik tilpasning kalles tuning.

Testing: En test av klimamodellene består i at de klarer å simulere årets gang, naturlige variasjoner og tidligere klimaendringer. Modellene gjengir i grove de observerte sirkulasjonsmønstrene i atmosfæren og naturlige variasjoner i disse. Dessuten klarer de å beskrive klimaets respons til vulkanutbrudd, oppvarmingen i det 20. århundret og tidligere istider. Andre, enklere typer klimamodeller har langt færre variable og parametere enn de globale koblete hav-atmosfæremodellene. De enkleste av disse er såkalte energibalanse modeller, med få variable. Selv om disse gir et svært forenklet bilde av klimaet, er de i samsvar med de mer kompliserte modellene.

Spørsmål 28: Hvordan fungerer FNs klimapanel, IPCC?

FNs klimapanel har som oppgave å samle og vurdere hovedkonklusjonene i alt eksisterende publisert materiale om klimaendringer (?present the evidence?). Panelet presenterer bare de forskningsbaserte kjensgjerningene uten politiske anbefalinger. Klimapanelet er opptatt av å kvantifisere usikkerhet: Hvilke av trendene forskerne ser for seg er svært sikre? Hva er sannsynlig, osv. I arbeidet med å vurdere alt materialet (en utrolig omfattende jobb!) er hovednormene for vitenskapelig arbeidsmåte er fulgt:

• Panelet har i all hovedsak basert seg på publisert forskning som er vurdert av fagfeller, dvs. at én forsker gjør jobben, andre forskere vurderer arbeidet før publikasjonen frigis.
  
• Det er mange forskere på samme tema, og de skal i sin gjennomgang av den publiserte litteraturen dokumentere uenigheter og usikkerheter.
  
• Arbeidsprosessen er gjennomsiktig (?transparent?). Bl.a. blir foreløbige analyser og konklusjoner lagt ut til gjennomsyn i to runder. Alle kommentarer gjennomgås og innholdet i kommentarene vurderes på samme grunnlag som annet materiale: Har de holdepunkter i fagfellebedømt publisert materiale? Hvis ja, så skal kommentaren reflekteres i rapporten.
  
• IPCC-forskere nomineres fra hvert enkelt land. De må selv være aktive klimaforskere, dvs ha publiseringserfaring i fagfellebedømt litteratur.
  
• Det er ikke de samme forskerne som sitter i panelet til en hver tid. Mange av forskerne byttes ut fra den ene hovedrapporten til den neste.
  
• I panelet er det balanse mellom kjønnene, mellom verdensdeler, og i alderssammensetningen på forskerne.
  
• IPCC-konklusjonene er trolig ganske personuavhengige, dvs en annen gruppe som arbeidet etter de samme metodiske retningslinjene ville komme til det samme resultat (tilfredsstiller kravet om reproduserbarhet i vitenskapelig arbeid).

Myte 29: Kyotoprotokollen var et resultat av "Hockeykøllen".

Hockeykøllen eller Mannkurven, slik den framstilles i IPCCs rapport fra 2001. Rød/blå skravering viser rekonstruert temperatur. Grå skravering viser feilmargin. (Figurkilde: Wikipedia. Klikk på figuren for å gjøre den større.)

I et TV-intervju i mars 2008 hevdet professor i sveising, Fred Goldberg, at Kyotoprotokollen var et resultat av "Hockeykøllen" - også kjent som "Mannkurven". Framstillingen av en svært brå temperaturøkning skapte nærmest en panikk, som fikk delegatene til å undertegne protokollen.

Kyotoprotokollen ble undertegnet i 1997, mens Mannkurven ble publisert første gang i Nature i 1998. Mannkurven var med andre ord ikke kjent under Kyotomøtet. Figuren har fått navnet "hockeykøllen" fordi den brå temperaturøkningen på 1990-tallet får kurven til å se ut nettopp som en hockeykølle.

Myte 30: Hockeykølle-kurva (eller Mannkurva) er forskingsjuks.

I 1998 fekk Michael Mann med fleire publisert ein temperatur-rekonstruksjon for den nordlege halvkule gjennom dei siste 1000 åra, altså frå vikingtid til nåtid. Utviklinga vart vist grafisk (sjå myte 29) og synte at temperaturen i dag var høgare enn i varmetida i vikingtida og tidleg mellomalder. Vidare synte figuren at temperaturen sokk gjennom hundreåra til om lag 1850 då den industrielle revolusjonen skaut fart. Kurva minte om ei hockeykølle der temperaturnedgangen tilsvara det lange skaftet og bladet stigninga. Kurva fekk stort gjennomslag i media under namna hockeykøllekurva eller Mannkurva. Mange fleire vart etter dette kjende med menneskeskapte klimaendringar.

Sidan kurva fekk eit slikt gjennomslag, var det heller ikkje unaturleg at Mannkurva vart sett under kritikk og grundig saumfara, mest kjent er arbeida av McIntyre and McKitrick som i 2003 prøvde å reprodusere resultata til Mann, men kunne ikkje sjå at det gjekk. Truleg er det dette som er opphavet til svindelryktet. Seinare har det vorte vist at Mannkurva kan reproduserast med dei same opne datakjeldene.

Sidan Mannkurva vart publisert, er det komne til mange nye rekonstruksjonar, til dømes ein frå 2005 av Moberg m.fl., sjå figuren. Her ser ein at variabiliteten er større enn i Mannkurva, men også denne kurva viser at det er varmare no enn i vikingtida. Dette er også gjennomgåande for andre rekonstruksjonar. Det er i dag ingen tvil om at Mann med fleire hadde gjort eit godt stykke forskingsarbeid, men utviklinga går vidare også på dette området. Så la oss sjå på Mannkurva som eit naturleg steg på foskingsvegen from mot endå betre rekonstruksjonar.

 

Myte 31: Henrys lov beviser at CO₂-økningen i atmosfæren skyldes utslipp fra havet 

Dette er feil. Det blir stadig hevdet at norske klimaforskere som forsvarer FNs hovedkonklusjoner ikke kjenner til "elementære fysiske lover slik som Henrys lov". Vi vil her vise at det ikke er noen motsetning mellom Henrys lov og FNs hovedkonklusjoner, og at kritikerne enten må ha misforstått loven eller ikke kjenne observasjonene godt nok.

Henrys lov sier at hvis det eksisterer "en viss mengde" gass i et lukket volum som består av både hav og luft, så vil relativt mer befinne seg i lufta hvis hav og luft er varm enn hvis hav og luft er kald. Altså: I en varmere verden vil mer av gassen befinne seg i lufta. I en kaldere verden vil mer av gassen befinne seg i havet. Dermed hevdes det - av klimaskeptikere - at siden verden nå blir varmere så slipper havet ut gasser, deriblant klimagassen CO₂, slik at mengden CO₂ i atmosfæren øker.

Men hva skjer hvis man ikke har "en viss mengde" av gassen? Det er dette som er tilfelle med CO₂ - det blir stadig mer av den på grunn av menneskeskapte utslipp. Da blir Henrys lov litt mer komplisert. Henrys lov sier da at på lang sikt (flere århundre), når systemet begynner å komme i likevekt, så vil loven virke som beskrevet over. Men på kort sikt (mindre enn 100 år) så vil følgende skje: Når mengden av gassen blir øket i det ene mediet (for eksempel lufta) så vil det også øke i det andre mediet (havet).

Hva observerer vi? Blir det stadig mindre CO₂ i havet, til støtte for klimakritikernes myte, eller blir det mer CO₂ i havet, til støtte for den mer kompliserte versjonen av Henrys lov? Målingene viser at det blir stadig mer CO₂ i havet, vi er altså inne i den kortsiktige delen av Henrys lov og havet har tatt rollen som reservoar for CO₂. Før eller senere vil den langsiktige delen av loven tre i kraft, og da vil havet slutte å være et reservoar for klimagasser. Da ender gassene i atmosfæren.