Gamle værtegn

Ikke alle "værvarslings"-metoder fra gammelt har tålt møtet med moderne vitenskap. De lar seg ikke verifisere. Men noen av de gamle værtegnene tar utgangspunkt i været selv, det vi kan observere ved å studere skyhimmelen (skyformene, utviklingen, lys, farge..), vindforholdene (retning, hastighet), lysbrytning (regnbue, ring rundt sola), nedbør, fuktighet og så videre.

Været slik det er nå kan ofte fortelle oss om hvordan det kommer til å bli de nærmeste timene, kanskje kommende døgn. Slike observasjoner kan si noe om de fysiske prosessene som foregår i atmosfæren nå og i mange tilfeller også om hva som kommer til å skje i nær framtid. I slike tilfeller får de gamle værtegnene støtte fra moderne meteorologi.

Innsamling av folkelige værtegn 

Det er folkeminnegranskerne som har samlet inn og tatt vare på de folkelige værtegnene i Norge. Noen av disse har stor utbredelse og har samme betydning over hele landet, andre er bare kjent lokalt. Terrenget, fjell, daler og fjorder, gir grunnlag for lokal tilpassing. Meteorologene kan gi en vurdering av holdbarheten i de forskjellige værtegnene, om de lar seg forklare utfra kunnskap om "været".

Værtegn med "fysisk" mening

Videre i denne artikkelen tar vi for oss noen av de værtegnene som har et innhold som lar seg forklare meteorologisk og som har en "fysisk" mening.

 ”I dag du om sola ser en stor ring. I morgen du av sola ser ingenting"
”Ring rundt sola betyr væromslag og nedbør” 
 

De store sammenhengende skysystemene som vanligvis beveger seg fra vest mot øst på våre breddegrader viser seg ofte først som et lag av tynne gjennomsiktige skyer. Disse skyene befinner seg høyt oppe i troposfæren og består av iskrystaller. Når sola skinner gjennom slike skyer, brytes lysstrålene. Iskrystallene virker som små prismer. Lysbrytningen fører til forskjellige lysmønstre på himmelen, ofte i forskjellige farger. Det vanligste er en ring rundt sola, men også enkelte sterkt lysende ”flekker” eller streker kan vises. Disse kalles blant annet ”bisol”, værsol, solulv.

De forskjellige optiske fenomenene forteller at observatøren ser skyer i ytterkanten av et nedbørområde. Et varsel som ofte slår til er da at skyene vil tilta i mengde og tykkelse, sola forsvinner og nedbør vil falle om noen timer, kanskje neste dag. Det kommer regn eller snø, avhengig av årstida.

”Går sola ned i sekk, så er den neste dag vekk”
”Når sola går ned i sekk, står ho opp i en bekk”

Etter en fin dag uten skyer forsvinner sola i et skylag nær horisonten i vest. Den går ned i en ”sekk”. Dette skylaget kan være ytterkanten av et stort nedbørområde på vei fra vest østover mot oss. I løpet av natta trekker skyene over himmelen. Neste morgen er det overskyet, ”sola er vekk” og sjansene er store for at det faller nedbør: ”Sola står opp i en bekk”.

 ”Når sola skinner på vestansky, blir det regn før kvelden”
 

Hvis dette observeres om morgenen, ved soloppgang, at sola skinner på skyer som ligger i vest, kan dette være et synlig tegn på at et større skyområde ligger under horisonten og er på vei østover. I løpet av noen timer trekker skyene over hele himmelen. Sola forsvinner og det kommer nedbør: ”regn før kvelden”. 

”Ring rundt månen varsler om værskifte, snø eller annen nedbør”
 

”Ring rundt månen” viser det samme som ”ring rundt sola”. Månen reflekterer sollyset og særlig når månen er full kan dette lyset bli så kraftig at det brytes gjennom et tynt skylag bestående av iskrystaller. Det dannes en mer eller mindre tydelig ring med månen i midten. Skyene som månelyset skinner gjennom, kan være ytterkanten av et nedbørområde på vei mot oss. Været vil skifte. Om noen timer, kanskje i løpet av kommende formiddag, vil det falle nedbør.

 ”Østa glette gir våt hette. Vesta klare vil lenge vare”
 

Her er det mange varianter som beskriver det samme fenomenet: et stort skysystem med nedbør passerer observatøren fra vest mot øst. Er det et gløtt av blå himmel i øst, betyr det at vi har det meste av skysystemet (og nedbøren) vest for oss. Vi kan vente oss nedbør, våt hette”, om noen timer.

Begynner det å klarne opp i vest, ser vi slutten på skyene. Nedbøren vil gi seg og mer og mer av skyene vil forsvinne østover. Men å si noe om hvor lenge ”vesta klare” vil vare, skal vi være forsiktige med. Om høsten kan det ene regnværet avløse det andre med kanskje bare et døgns mellomrom, med en kort klarværsperiode i mellom.

”Aftenrøde gjør en god natt. Men morgenrøde drypper i hatt”
 

Mange varianter av dette værtegnet også. Egenlig er det samme tegn som 5), men det er knyttet til soloppgang og solnedgang. En lav sol nær eller under horisonten farger skyene høyere opp på himmelen røde. Er det en sprekk i skydekket i vest om kvelden, slik at sola kan skinne og farge skyene røde, er det et tegn på at skydekket og nedbøren på sin ferd østover har kommet så langt at godværet er rett rundt hjørnet. ”Morgenen blir søt”. ”Godt veir i morgo”. 

Det motsatte, en rød soloppgang, kan tyde på at himmelen er i ferd med å skye over. Det er bare en sprekk i skydekket i øst som sola kan lyse gjennom og gi skyene farge, og denne sprekken forsvinner snart. Et nedbørområde er på vei østover og snart kommer regnet:

”Morgon rø pissar i hø”. ”Mårå rø` gjør eftassnø”.

”Regnbue om kvelden varsler godvær”
 

Her har vi nok en gang en situasjon der et nedbørområde har passert oss, fra vest mot øst. Det er kveld og sola står lavt på himmelen. Kanskje den nettopp har kommet fram i en sprekk i skydekket som vokser seg større. Vi står med sola i ryggen og ser en regnbue i øst. Det har falt regn tidligere på dagen men nå har regnværet flyttet seg østover. Det er disse regndråpene sola skinner på slik at regnbuen dannes. Det mest sannsynlige er at regnværet fortsetter østover, vekk fra oss og oppklarningen fra vest fortsetter. Vi varsler ”godvær”. 

 ”Bue om aften en vandrer vil glede. Bue om morgen gir varsel om væde” 
Siste linje her viser en observasjon av regnvær vest for oss. Sjansen er stor for at dette regnet er på vei østover, mot oss. ”Varsel om væde”.
 

Regnbue ser vi også ofte når vi har regnbyger, altså en himmel med sprekker i skyene der sola slipper gjennom. Ses regnbuen om morgenen, kan dette tyde på at vi får en hel dag med mange regnbyger. Regnbuen om ettermiddagen kan komme i regnet fra den siste bygen denne dagen. Se også forrige værtegn. 

”Regnbogan varsla skurevær”
”Regnbuer bebuder regn av og til, såkalt ”småvær”
 

Disse værtegnene beskriver en værtype: en skiftende skyhimmel, sola skinner innimellom regnbygeskyene. Denne værtypen kan vi ha om ettermiddagene sommerstid. Når regnbuen observeres kan det være et synlig tegn på den første regnbygen i nærheten. Sannsynligheten er stor for at det blir flere utover kvelden. Kanskje regnbygeskyene blir så mange at sola tildekkes og regnbuen forsvinner, eller ”småværet” fortsetter, som en blanding av sol og regn. 

”Tordenvær gir væromslag”
 

Dette er ikke varsel som har allmenn gyldighet. Men en type tordenvær knyttes nettopp til situasjoner der vi har hatt veldig varm og fuktig (lummer) luft over oss en tid. Så endres værsituasjonen og det transporteres kaldere (og tørrere) luft inn over vår landsdel. Der den varme og kalde lufta møtes utløses energi. Vi får kraftige regnbyger og ofte tordenvær en kort periode. Væromslaget fører til at lufta ”renses”: temperaturen faller, fuktigheten avtar og det føles mer behagelig.

”Stor flo spådde styggevær, stor fjære godvær”
 

Lufttrykket påvirker havnivået. Høyt lufttrykk presser havoverflata ned, lavt lufttrykk gir høyere vannstand enn normalt. Det er sol og måne som skaper flo og fjære, men ”været” har også påvirkning på vannstanden.  Vanligvis er ordtaket om stor flo og fjære en ”observasjon”, dvs. det er styggevær samtidig som det er stor flo. Men noen ganger kan nok floa rekke å bli uvanlig stor en kort tid før stormen og uværet slår til. Lavtrykkene beveger seg raskt så virkningen på vannstanden blir kortvarig. Men har vi et kraftig høytrykk over oss, som gir stor fjære, varer disse ofte flere dager og ”varselet” kan ha gyldighet.

”Nedbøren vil øke mens sjøen flør, særlig i vestlig og nordvestlig vær”
”Vinden ga seg når sjøen falt”
 

De to værtegnene beskriver værendringer som skjer når et lavtrykk, med tilhørende nedbør og vind, passerer et sted på kysten. Vanlig flo og fjære skyldes månens og solas påvirkning på havoverflaten, så værvarsleren må klare å skille ut den ekstra effekten som lufttrykk-forandringen har på flo og fjære.

Når et lavtrykk er på vei inn mot kysten vestfra, vil havet flø. Med lavtrykket følger nedbør, som begynner svakt men øker på inntil lavtrykket passerer og nedbøren gir seg. Vinden øker også når lavtrykket nærmer seg. Etter at lavtrykket har passert, begynner lufttrykket å stige. Dette bidrar til at sjøen faller. Vinden vil også som regel gradvis minke i styrke. 

”Østavind om vinteren bringer snø” (Spydeberg i Østfold)
 

Lavlandet østafjells er skjermet mot den fuktige havlufta i vest av Langfjella. Skal det komme nedbør av betydning om vinteren, må transporten komme fra sektoren øst – sør. Er det sønnavind, vil temperaturen i lufta være forholdsvis høy, slik at nedbøren i Østfold vanligvis da vil komme som regn, selv vinterstid. Er det østavind, kommer lufta fra Sverige, kanskje enda lengre østfra og temperaturen i lufta vil være lav. Muligheten for snø er stor.

”Voksende skyer gir gjerne regn; minker de, kan en vente tørrvær”
”Skyer på himmelen en lummer sommerdag gir en byge før kvelden”
 

Sommerstid dannes og utvikles ofte skyer som kan gi regnbyger. Himmelen kan gjerne være skyfri om morgenen, men etter hvert som sola kommer høyere på himmelen, varmes lufta som ligger nærmest bakken opp, den stiger til værs, avkjøles og slik dannes det skyer. Hvis atmosfæren er ustabil, kan den oppstigende lufta og dermed skyene komme opp i stor høyde. Skyene vokser og blir de store nok, kan de utvikle seg til regnbygeskyer.

Minker skyene, betyr det at atmosfæren stabiliseres. En nedsynkende bevegelse høyere opp i atmosfæren får skyene til å løse seg opp og vi kan vente tørrvær. 

”Værbåten” varslet vind i den retningen båten pekte”.

(Mandel- eller sigarformet lys sky høyt oppe i klarvær)
 

Denne skytypen, altocumulus lenticularis på fagspråket, dannes på lesiden av en fjellside når det blåser kraftig på tvers av fjellet. Luftstrømmen settes i en bølgebevegelse og på bølgetoppene dannes disse spesielle skyene. Det ser ut som skyene ligger stille, samtidig som det blåser kraftig i den høyden skyene befinner seg i. Formen minner om en mandel.

Har vi sterk vestavind, kan vi av og til observere slike skyer på Østlandet (Grue). Den sterke vinden i høyere luftlag slår ofte ned til bakken og da vil vindretningen bli nær den ”værbåten” eller ”mandelen” peker i.

”Brånet skodda, fikk en høyvær”
”Når skodda la seg i dalbunnen, ble det en god dag”
 

Tåke dannes og forsvinner av forskjellige årsaker. Om høsten, på klare netter, avkjøles lufta mest i høyereliggende strøk, for eksempel i fjellet. Den kalde lufta renner ned i dalførene. Blir avkjølingen kraftig nok, dannes det tåke i dalbunnen der fuktighetskilden, elva, også befinner seg.

Når morgen kommer og sola igjen begynner å varme opp bakke og luft, vil denne tåka vanligvis løse seg opp, ”bråne”, og det blir en fin dag. Tidlig på høsten går denne prosessen greit, men jo kortere dager og jo lavere sol, desto vanskeligere blir det å få nok varme fra sola. Seinhøstes kan det nok tenkes at skodda blir liggende hele dagen.

”Trekker tåka til sjøs, blir det godt vær. Trekker den innover landet – regn og uvær”
 

Tåka beveger seg med vinden. Trekker tåka til sjøs, betyr det fralandsvind. Det får vi når vi har forholdsvis høyt lufttrykk over land. Høytrykk forbinder vi vanligvis med godt vær.

Får vi pålandsvind, vil fuktig luft trekke inn fra havet, kanskje i forbindelse med et lavtrykk. Vi kan vente nedbør, kanskje også sterkere vind etter hvert.

”Naar Tustra faar skjegg og Hesten faar man, Da bør hver sjømand at skynde paa land”
”Når Oksen tek på seg sin hatt, Blæs det innyver den heile natt.”
 

Mange ordtak knytter seg til værendringer når det legger seg en sky (tåke) rundt en fjelltopp.

En værendring skyldes ofte en endring i vindretningen. Tørr innlandsluft kan erstattes av fuktigere havluft. Vindendringen skjer oftest først i høyere luftlag. Mange lavlandsstrøk i landet vårt skjermes godt av terrenget mot vind og vær, i alle fall en tid. Men fjellområdene er mer utsatt. Legger det seg en ”hatt” over en fjelltopp, er det et tegn på at det er fuktig luft i høyere luftlag. Øker skymengden, slik at hatten vokser og kanskje blir et sammenhengende skylag, kan dette tyde på at et nedbørområde er på vei. 

”Sydnåvind og vestavind kjem mæ størtevatn, noråvind mø køle, auståvind mæ tørrvær, sø-austvind mæ silregn”
 

Rundt et lavtrykk blåser vinden mot utviseren. Tenker vi oss de forskjellige vindretningene rundt et lavtrykk som treffer Vestlandet og prøver å ta med oss geografien, dvs. fralandsvind og pålandsvind, så er værtegnet en meget god beskrivelse av værforholdene ved de forskjellige vindretningene. Det er altså ikke et værvarsel, men heller observasjoner av værforholdene ved de forskjellige vindretningene. 

”Østlig drott varslet fint oppholdsvær, vind fra sørvest overskyet vær med regnbyger”.
 

Vindretning og værtype henger sammen. Tydeligst er dette langs kysten, der fralandsvind som oftest betyr oppholdsvær, kanskje pent vær. Pålandsvind gir oftest fuktig vær, skyer og nedbør. Vanligvis skjer værendringen samtidig med vindendringen. ”Værvarslet” nevnt over er derfor mer en ”observasjon”, slik er det, enn en forutsigelse om kommende vær. 

 ”Svalene flyr høyt mot godvær, men lavt når det blir dårlig vær”
 

Svalene jager insekter og de flyr i den høyden insektene fins. Insekter er vare for fuktigheten i lufta. Faller det nedbør, går de i dekning. Øker fuktigheten i et luftlag, vil insektene søke til et tørrere luftlag, som regel i lavere høyde. 

I en situasjon der været er i ferd med å endre seg fra tørt vær til nedbør, kan omslaget ofte skje i høyere luftlag før vi merker noe til det ved bakken. Insektene begynner å fly nærmere bakken. ”Værtegnet” burde egentlig vært ”insektene flyr lavt når det blir dårlig vær”. Men små insekter er vanskelige å observere. Derfor knyttes tegnet til svalene som jakter på insektene. De er lettere å oppdage, enten de flyr høyt eller lavt. 

Den første delen av ”værtegnet”, at svalene flyr høyt mot godvær, er et dårligere varsel. Godværet, med tørr luft i stor høyde, har vi allerede når insektene flyr høyt. 

”Tar kyrne (sauene, geitene) vegen mot fjellet, blir det godt vær. Men søker de mot heimemarka, blir det ruskevær”
 

Siste del av slike værtegn kan ha noe for seg. Ikke fordi dyra har en ”sans” for hvordan været kommer til å bli, men fordi værendringer ofte kommer tidligere i høyereliggende områder, i fjellet, enn i lavlandet, heimemarka. Husdyr som befinner seg i fjellet merker vindøkning, økende fuktighet (tåke) og dette følte ubehaget gjør at de trekker unna. De forflytter seg til lavereliggende områder der de kommer i le av vinden. 

Første del av uttrykket har ingen meningsfull varslingsverdi. De tar vegen mot fjellet fordi det allerede er brukbart vær i lavlandet og de fortsetter oppover i høyereliggende strøk, så høyt som ”været” tillater.