Satelittobservasjoner
Siden den første satellitten "Sputnik" ble skutt opp i bane rundt jorden i 1957, er det sendt opp mange satellitter med instrumenter som er til nytte for meteorologi og værvarsling. Mange av prinsippene for observasjon er fortsatt de samme, selv om det de siste 50 årene har skjedd en voldsom utvikling.
Det er blant annet mulig å finne temperatur og fuktighet i ulike lag av atmosfæren, og bevegelsen av luftmassene. Mulighet til å sende store datamengder til bakken og nyutviklede instrumenter ombord i satellittene gjør oss i stand til å fastslå de meteorologiske parameterene mer nøyaktig enn tidligere.
Det drives et stort forskningsarbeid for å kunne utnytte satellittmålingne, blant annet som bidrag til de store regnemodellene som lager meteorologiske prognoser.
Geostasjonære og polare baner
Noen satellitter befinner seg alltid på samme sted rett over ekvator. Ved en høyde på 36 000 km over jorden kan de hvert kvarter observere hele jorddisken på en gang. Disse kalles geostasjonære satellitter.
Ved at flere geostasjonære satelitter står på rekke rundt jorden er det mulig å få et bilde av hele jorden ved det samme tidspunktet.
Andre satelitter beveger seg rundt jorda fra pol til pol i en høyde av cirka 800 km og kalles polarbanesatellitter.
Polarbanesatellitter dekker polområdene på en bedre måte enn de geostasjonaære satellittene, men observerer dessverre ikke ett enkelt sted like ofte.
 |
| Geostasjonær satellitt: Meteosat |
