Øya er ganske flat og med mest fjell i sør. Miseryfjellet er det høyeste, med sine 536 meter. Seks hundre små vann ligger
spredt rundt på øya.
Den første meteorologiske stasjonen på Bjørnøya ble opprettet i oktober 1918, av Det geofysiske institutt i Tromsø. Ett år
senere opprettet kullselskapet Bjørnøen A/S radiostasjonen på øya.
Etter at kulldriften tok slutt, vedtok Stortinget at Det norske meteorologiske institutt skulle ha ansvaret for administrasjonen og drift av radiostasjonen, fra 1. juli 1932.
Uten havn
 |
| Den nye meteorologiske stasjonen er relativt moderne - det siste tilbygget vart fullført i 1994. (Klikk på bildet for større versjon.) |
Kystvakten leverer nye forsyninger i juni og september. Småbåter går så i skytteltrafikk mellom skipet og kaien for å losse.
Elles i året er Kystvakten og redningshelikopter til stor hjelp med å løse de transportproblemene som måtte dukke opp.
Mannskap
Bjørnøya har et mannskap på ni; en leder, fem er meteorologisk personale, en driftstekniker, og to kokker.
I tillegg til å gjøre meteorologiske observasjoner åtte ganger i døgnet, og slippe radiosondeballonger to ganger i døgnet, utfører de målinger for flere vitenskaplige institusjoner, for eksempel Norsk institutt for luftforskning (NILU), Nordlysobservatoriet og Jordskjelvstasjonen. Kystradiostasjonen fjernstyres over satellitt.
Bunkring
Bjørnøyas plassering gjør øya særs viktig som landings- og bunkringsplass for helikopter. Uten bunkring her hadde ikke helikoptertrafikk til og fra Svalbard vært mulig.
Værhardt
 |
| Gravodden - gravene til nederlandske og engelske fangstmenn fra den store fangsttiden for hvalross på 1600-tallet. (Klikk på bildet for større versjon.) |
Værforholdene er barske, også om sommeren, og mørketiden varer i tre måneder.
Isbjørn kan være et problem og stasjonsområdet får ofte bamsevisitt vinterstid.
Polarhunder gjør teneste som vaktbikkjer, og signalpistol og rifle er en obligatorisk del av utrustningen til de som bor og jobber på Bjørnøya.
