Tydelig og sterk
 |
| Golfstrømmen er en del av Den nordatlantiske strøm. Illustrasjon: Steffen M. Olsen/DMI. (Klikk på figuren for større versjon.) |
Fagfolk bruker begrepet Golfstrømmen fra den forlater Mexicogolfen gjennom Floridastredet, mens den følger USAs kyst nordover og til den stikker ut i Atlanterhavet utenfor Cape Hatteras i North Carolina.
På denne strekningen er havstrømmen veldefinert. Det vil si at den er forholdsvis smal og sterk og varm, nesten som en elv i havet. Dermed er den relativt lett å observere og beskrive.
På tur over Atlanterhavet og inn i Norskehavet
På den videre ferden mot Europa, er Den nordatlantiske driftstrøm en mer korrekt betegnelse. Strømmen blir etter hvert mindre definert, ved at den forgrener seg, danner virvler, såkalte Golfstrømringer, og blandes med andre vannmasser. Den sprer seg dermed over et større areal og blir vanskeligere å studere.
Når strømmen nærmer seg Europa, deler den seg igjen. En gren svinger sødover. Den andre strømmer nordover inn i Norskehavet og videre oppover langs sokkelskråningen vest av Norge. Her kalles den på fagspråket Den norske Atlanterhavsstrøm.
Den nordatlantiske strømmen drives delvis av vestavindsbeltet, men hovedmotoren finner vi i dypet. Jordens rotasjon, himmellegemer samt bunnforholdene, bidrar også til å bestemme strømmens retning og styrke.
Den norske atlanterhavsstrøm
 |
| Bildet viser den nordligste grenen av "Golfstrømmen", det som på fagspråket kalles Den norske atlanterhavsstrøm. Bildet er satt sammen av enkeltbilder over syv døgn sentrert om 11. april 2004 fra satellitt. (Klikk på figuren for større versjon.) |
Fargeskalaen angir overflatetemperaturen i ºC med gule og grønne farger som de varmeste og blå som de kaldeste. Hvite farger er områder dekket av sjøis. Grå områder er skydekket.
Legg også merke til det kalde vannet (mørk grønn farge) som strømmer ut fra Østersjøen og inn i Skagerrak for å danne det som fagfolk kaller Den norske kyststrøm. Denne strømmer nordover tett inn til norskekysten hele veien fra svenskegrensen til Barentshavet.
Varmekilde
Vannmassene i Golfstrømmen har en temperatur på mellom 25 og 30 ºC når den strømmer ut i Atlanterhavet fra Mexicogolfen. På sin vei nordover avgir vannmassene varme. Et visst varmetap skyldes at det blandes med kaldere vann fra dypere vannmasser, men det aller meste forsvinner til atmosfæren. I løpet av turen over Atlanterhavet er om lag 80 % av varmen gått tapt. De resterende 15-20 % avgis i havområdene lenger nord og i polbassenget.1 000 000 000 000 000 Watt!
Varmeenergien i strømmen beregnes ut fra temperaturforskjellen mellom det varme vannet som forlater Mexicogolfen og det kalde vannet som returnerer i dypet etter en avkjølende tur til Arktis. Effekttapet anslås å være om lag 1,4 petawatt. Det tilsvarer rundt regnet 50 000 ganger effekten i norsk elektrisitetsproduksjon på en gjennomsnittsdag.
Termostat
Fordi havstrømmen avgir varme, får deler av Europa et vesentlig mildere klima enn land på tilsvarende breddegrader. Effekten varierer med nærheten til varmekilden. Det betyr for eksempel at strømmen påvirker Stavangerområdet i større grad enn Mjøsregionen.
Forskerne er usikre på konsekvensene dersom Den nordatlantiske strømmen skulle endre retning eller styrke. Under en global
oppvarming holdes det nå for mest sannsynlig er at vi ikke får en full stopp, men at vi kan oppleve midlertidige endringer
som i seg selv kan være til bekymring.
Sirkulasjonen av vannmassene som varmer opp i nord, har en avkjølende effekt i tropiske farvann. På den måten fungerer havstrømmen
som en storskala termostat.
Tetthet og tyngde
Både temperatur og saltinnhold avgjør hvor tungt vannet er. Kaldt vann har større tetthet og er derfor tyngre enn varmt vann.
Det synker derfor ned. Varmt vann er lettere og flyter oppå. Derfor holder de tropiske vannmassene seg i overflaten på sin
vei nordover.
De tropiske, varme vannmassene har imidlertid et høyt saltinnhold på grunn av fordampning i tropene, og jo saltere vann er,
desto tyngre er det.
De tropiske vannmassene er likevel varme nok til å være lettere enn det kaldere omliggende vannet som de møter på sin første del av veien nordover. Ettersom vannmassene taper mer og mer varme når de beveger seg lenger nordover, blir imidlertid temperaturforskjellen mellom vannmassene i Golfstrømmen og det omliggende vannet mindre og mindre. Når det nærmer seg Polhavet er vannmassene så avkjølt at det på grunn av sin høye saltholdighet blir tyngre enn det kalde, omliggende vannet og synker ned i dypet.
Retur
Reisen sørover foregår derfor i de dypere lagene i havet. Her møter strømmen undersjøiske formasjoner som gir omrøring i vannmassen omtrent som en padleeffekt. Siden de omliggende vannmasser nå er lettere, fører dette til at vannmassene blir lettere på sin vei sydover.
Månen og solen har også en betydelig rolle. De er ansvarlig for tidevannet som i sin tur fungerer som en rørepinne i vannet og skaper bevegelse og omrøring. Dermed blandes de tunge vannmassene med lettere vann og nærmest virvles opp mot overflaten igjen hvor vindomrøringen sørger for at de forholdsvis tunge vannmassene når helt opp til overflaten. Havforskere antar at dette er de viktigste drivkreftene i det mektige sirkulasjonssystemet som ofte refereres til som "Transportbåndet".
Vannføring
Enheten for havstrømmers styrke (Sv) er oppkalt etter den norske meteorologen og oseanografen Harald Ulrik Sverdrup. 1 Sv = 106 m3/sek. Vannføringen når Golfstrømmen drives ut i Atlanterhavet ved Cape Hatteras, er anslagsvis 50 Sv. Til sammenligning er vannføringen i Amazonas, som er verdens største elv, bare rundt 0,2 Sv. Styrken i den grenen av Golfstrømmen som trenger inn i Norskehavet er langt mindre og er om lag 8 Sv.
