Atmosfærisk ising
Underkjølt nedbør er de viktigste formene for atmosfærisk ising. Underkjølt nedbør er våt snø som fryser og tåkerim som følge av at underkjølte skydråper treffer en konstruksjon og fryser .
Ved klimadivisjonen på Meteorologisk institutt er det utviklet en modell som benytter skyobservasjoner på flyplassene, temperatur og vind for å beregne ising i skytåke. Ved løfting av luft som kommer inn fra havet kan man beregne det adiabatiske vanninnholdet ved å anta at all vanndamp kondenseres ved løfting over skybasis. Vannmengden øker da med høyden og ved antagelse om at skyvannet er underkjølt og blir værende i lufta inntil lufta treffer en ledning eller en mast oppe på en eksponert fjelltopp i nærheten, kan med ved bruk av en isavsetningsmodell beregne avsatt is på en gitt konstruksjon.
Måling av ising på enkelte prosjektstasjoner har gitt meget godt samsvar med beregningene, og beregnede islaster gir mange steder opp mot 300 ? 500 kg/m ledning på eksponerte høyfjellstopper. Det har vært målt over 300 kg/m på en ledning opp mot Lønahorgi (1400 m.o.h) ved Voss.
Vanninnholdet, vind og temperatur kan også beregnes ved finskala numeriske modeller (for eksempel WRF). Forsøk ved klimadivisjonen i 2007-2008 har gitt svært lovende resultater. WRF-modellering har det fortrinn at underkjølt vannmengde kan beregnes også for steder der gode og relevante skyobservasjoner mangler, og der forutsetningen om adiabatisk skyvannsøkning med høyden svikter. Det er fortsatt en del utfordringer, slik som dråpefortynning på skogkledte åser og strømning i bratt og komplisert fjellterreng.
Ekstremverdianalyser
Ved lange tidsserier kan det gjøres ekstremverdiberegninger. Dette gjelder for eksempel middelvind, vindkast, minimums- og maksimumstemperatur, isvekt og nedbør. Det finnes flere metoder for dette. Ved klimadivisjonen benyttes vesentlig en antagelse om at en serie på største årsekstremer er Gumbelfordelt, og årlig sannsynlighet for overskridelse på 0.5 til 0.01 (forekomst hvert 2. til hvert 100. år i en meget lang rekke med homogene data) kan finnes ved å tilpasse fordelingen til data gjennom bestemmelse av 2 parametre. Dette kan gjøres ved momentmetoden (tilpasning av middel og standardavvik), minste kvadraters metode, sannsynlighetsmaksimering eller Liebleins metodikk for varierende vekting. Sistnevnte er særlig robust mot outliere i datamaterialet og en automatisk metode er utviklet for PC-bruk. Denne er spesielt tilpasset vinddata, men er også brukt på temperatur, bølger, vannstand, flommer og is.
Andre klimaanalyser
En rekke andre analyser er også i bruk. Vinddata settes opp i form av frekvensfordelinger og det beregnes Weibulparametre slik at sannsynligheten for vind i gitte intervaller kan beregnes. Dette er nyttig, blant annet ved beregning av vindkraftpotensialer. Måling av sikt og skyhøyde benyttes for å beregne forventet regularitet på flyplasser. Varighetsanalyser gjøres for flere typer parametre (vind, temperatur, nedbør), her studeres for eksempel ekstremverdiens funksjon av varighet, samt varighet av vær når en av parametrene er over eller under visse grenser. Også grad av variasjoner (eksempel nullpunktskrysninger av temperatur) studeres.
Kobling av lange og korte serier er vanlig. På et prosjektområde har en gjerne ikke tid til å vente på langtidsstatistikk. Da kan man ved målekampanjer på typisk ett til noen få år koblet til en nærliggende referansestasjon oppnå gode estimater for langtidsstatikken. Dette kan være rene korrelasjonsmetoder, eller metoder som kobler sammen persentiler, eller fordeler ulike intervaller av en gitt parameter på referansestasjonen på prosjektstasjonen og summerer bidragene for å lage langtids sannsynlighetsfordelinger på prosjektstasjonen.
