Publisert: 04.04.2008

Fra meteorologihistorien: Orkanen i Vestisen, april 1952

Orkanen i Vestisen (området øst for Grønland og nord for Island) i april 1952 senket 5 selfangstskuter fra Troms (”Ringsel”, ”Brattind” og ”Vårglimt”) og Sunnmøre (”Buskøy” og ”Pels”) i posisjon ca 68 nord og 18 vest. 79 sjømenn omkom. 

Ingen av skutene fikk sendt nødmelding, og det ble ikke funnet vrakdeler som beviselig stammet fra disse skutene. Katastrofen engasjerte hele landet, og det ble samlet inn ca 125 millioner kroner i dagens pengeverdi til de etterlatte. I ettertid har meteorologer og historikere jobbet med å finne ut hvorvidt det virelig var orkan i området disse aprildagene.

Varslet for lite vind? 

Både de overlevendes beretninger og teoretiske beregninger fastslår med stor sikkerhet at det var orkan i Vestisen, i alle fall fredag 4. april 1952. Orkanen skyldes et møte mellom et kraftig høytrykk med kaldluft i nord og et solid lavtrykk med varmluftsframstøt i sør. Etter de varsler som er tilgjengelige, kan det se ut som om det var varslet for lite vind, og at det varslet som var nærmest å være riktig på storm ble sendt ut for sent. Men både skipenes beretninger og varslene samstemmer i at det var mest vind i den sørlige del av Vestisen. Både styrken av orkanen, kald luft med ising på skipene, og vindretningen på tvers av isoddene kan ha bidratt til å senke skipene.

Været i området

Hva vet vi om været i ulykkesområdet? Vi har værobservasjoner fra nordkysten av Island, fra Scoresbysund på Grønland og fra Jan Mayen. Vi har også værobservasjoner fra flere av de selfangstskutene som overlevde orkanen. I bøkene som gjengir dette er ikke observasjonene alltid presise hva gjelder tidspunkt, og skutenes posisjon er også usikker. Selfangsskutene lå hovedsakelig i to grupper: de som lå nord for Jan Mayen fikk ikke det aller verste været, så alle disse berget seg. De 5 skutene som gikk ned lå alle sørvest for Jan Mayen. Nystrøm/Øynes gjengir værobservasjoner fra ”Brandal” som lå nord for Jan Mayen. Men det finnes også værobservasjoner fra noen av skutene i ulykkesområdet sørvest for Jan Mayen, nemlig fra ”Selfisk”, ”Arild” og ”Søndmøringen”.

Værforholdene som ble observert på ”Brandal” som lå nord for Jan Mayen (- 6-19 °C betyr at temperaturen i løpet av dagen falt fra -16 til -19 °C, -19-11 °C betyr at temperaturen i løpet av dagen steg fra -19 til -11 °C. Vindstyrken refererer seg til Beaufort-skalaen der 4 er laber bris, 5 frisk bris, 6 liten kuling, 7 stiv kuling, 8 sterk kuling, 9 liten storm, 10 full storm som er intervallet 48-55 knop):

  • Tirsdag 1. april: Totalt stille, - 13-14 °C.
  • Onsdag 2. april: Ø 4 økende til ØNØ 5-6, - 16-19 °C.
  • Torsdag 3. april: NØ 7, - 21 °C.
  • Fredag 4. april: NØ 7-8, - 19-11 °C.
  • Lørdag 5. april: ØNØ 10, orkanbyger, - 8-6 °C .
  • Søndag 6. april: NØ 10, - 4 °C.
  • Mandag 7. april: NØ 7-8, - 3 °C.
  • Tirsdag 8. april: NØ-SØ 5 økende til NØ 6, - 1°C .

Følgende værforholdene ble observert av skipper Kåre Pedersen på ”Selfisk”, som lå i sør i nærheten av de 5 skutene som gikk ned (anslagsvis 68-69 nord og 18-20 vest):

  • Onsdag 2. april: ØNØ 6 økende til NØ 8.
  • Torsdag 3. april: NØ 7.
  • Fredag 4. april: NØ 8. Etter kl 1400 noteres: ”Det er meldt ost storm.” Mot kvelden observeres NNØ 10.
  • Lørdag 5. april: NNØ 10 senere (NNØ?) 11 med orkanbyger.
  • Søndag 6. april: (NNØ?) 9-10.
  • Mandag 7. april: NØ 9.
  • Tirsdag 8. april: NØ 6.

Beretninger fra de overlevende

Skipper Aksnes på ”Furenakk” hadde radiokontakt med en av skutene, ”Buskøy”, om morgenen 4. april. Men samme dag fikk skipper Brandal på ”Flemsøy” verken kontakt med ”Buskøy” eller ”Pels”. Skutene kan derfor ha gått ned allerede 4. april, men trolig ikke senere enn 5. april.


I 1981 fortalte skipper Kåre Pedersen på ”Selfisk” til Farstad om været 4. og 5. april:
”Slik vind det var desse dagane, har eg aldri opplevt, korkje før eller seinare. Barometeret stod berre og dirra, med utslag oppi tre-fire strek kvar veg, og det fall ikkje til ro før etter eit par dagar. Vi kjente orkanen i heile kroppen, slikt trykk var det, og presset på trommehinnene var slik at vi trudde dei skulle sprengjast kva tid som helst. Uansett kvar du var, i lugaren eller i styrehuset, kjente du det forferdelege presset på trommehinnene.”


”Arild” med skipper Werner Wilhelmsen lå sammen med to av skutene som senere gikk ned natten mellom 3. og 4. april; ”Brattind” og ”Vårglimt”. Wilhelmsen ble vekt kl 0330 fordi vinden hadde økt på til storm / sterk storm, ”…, det var ingen vanleg storm som bles. Eg trur gjerne han hadde orkan styrke.” Stormen ødela isodden de tre skutene lå i le bak. ”Arild” fikk store skader og mistet to mann på havet, og først 140 nautiske mil sørvest av Island fikk de snudd skuta for å gå inn til Island. Wilhelmsen slår fast: ”Dette er det absolutt verste uveret eg har vore ute i, det er sikkert.”

Fra ”Søndmøringen” skriver Aagaard at det var storm og til dels orkan begge dagene 4. og 5. april.

I en oppsummering av katastrofen skriver Farstad følgende: ”Hovudårsaka til 1952-ulukka var vel helst at de fem skutene var på feil plass til feil tid. Dei var sjødugande nok til å ri av ein vanleg storm, men sør i Vestisen bles det ikkje storm frå natt til den 4. april 1952 – det bles orkan, og han var ingen ”vanleg” orkan. Han hadde truleg ein vindstyrke som berre få orkanar har i løpet av eit hundreår i Vestisen. Det var ikkje einast orkan i kasta, som lenger nord i isen. Der ulukkesskutene låg, bles han vedvarande, kraftig orkan i time etter time. Kan hende i to-tre dagar.” Og: dersom flere av de totalt 53 selfangstskutene hadde vært i dette området i stedet for der de var lenger nord: ”…er det ikkje usannsynleg at tre-fire hundre selfangarar hadde mista livet.”

Hva slags vind ble varslet i området?

Mer enn 50 år senere er det ikke lett å finne ut alt om hvilke værvarsler som ble utstedt for dette området. Vervarslinga på Vestlandet i Bergen hadde et generelt ansvar hele året for å varsle været i havområdene sør for 70-graden, mens Vervarslinga for Nord-Norge i Tromsø hadde ansvaret for områdene nord for 70-graden. Men på datidens kart fra Det norske Meteorologiske Institutt er også varslingsområdet ”Vester-isen” markert. Vestisen lå både sør og nord for 70-graden. dette var området der iskanten normalt lå på den årstiden da selfangsten foregikk, dvs i mars-mai da selene fødte på isen. Værvarslene for Vestisen ble laget av Vervarslinga i Tromsø i ”fangstsesongen fra midten av mars og til ut i august” (sitat årsberetningen), og disse finnes på Statsarkivet i Tromsø. Det ser ut til at disse varslene gjaldt for 12 timer, og at de ble sendt ut over kystradiostasjonene Bodø, Harstad, Tromsø, Hammerfest og Vardø.

  • Onsdag 2. april ble det for Vester-isen varslet økende nordaustlig vind, kl 1300 til liten kuling, kl 2200 til stiv kuling.
  • Torsdag 3. april sa varslet nordaustlig stiv kuling omtrent hele dagen.
  • Fredag 4. april kl 1300 lød varslet: ”I Vester-isen ved Jan mayen ventes liten nordaustlig kuling som dreier austlig og øker til sterk kuling eller liten storm. Lenger nord i Vester-isen ventes ikke så store vindstyrker.” Kl 2200 sies omtrent det samme, men vindretning er nå angitt som aust-nordaust og vindstyrken som sterk kuling.
  • Lørdag 5. april kl 1300 varsles ”Liten nordaust storm som dreier nord-nordaust og minker til sterk kuling. Lenger nord i Vester-isen ventes ikke så store vindstyrker. ” Men kl 2200 er varslet økt til ”full til sterk nord-nordaust storm.”
  • Søndag 6. april og mandag 7. april er det stort sett varslet sterk kuling, selv om både liten storm og liten kuling er nevnt i forskjellige sammenhenger.

Hva kan værkartene fortelle?

De to mest sannsynlige dagene for katastrofen var fredag 4. april og lørdag 5. april. Da var det mildt (opp i mot 5 °C på Sør-Island) og lavtrykk (lufttrykk 975-1005 hPa) over Island, mens det var kaldt (-15 til -30 )°C og høytrykk (1020-1030 hPa) over Øst-Grønlands-kysten. De viktigste værstasjonene var

  • A: Scoresbysund på ”Grønlands-hjørnet” nær 70 grader nord og 20 grader vest.
  • B: Jan Mayen på ca 71 nord og 08 vest.
  • C: Nordvest-spissen av Island på ca 66,5 nord og 23 vest.
  • D: Nordaust-spissen av Island på ca 67 nord og 16,5 vest.

Av de værstasjonene man kan finne på værkartene ved Vervarslinga for Nord-Norge, ble det målt mest vind på stasjon C med aktuell gjennomsnittsvind nordaust liten storm (22 m/s) ved flere observasjoner 4. april (både kl 07, 13 og 16). Stasjon D observerte ikke like mye vind, og det meste var aust sterk kuling (20 m/s) 4. april kl 07.

Vindstyrke er et produkt av lufttrykksforskjeller. Ut fra den sannsynlige posisjon for forlisene, er trykkforskjellen mellom stasjon A og stasjon D særlig interessante. Værkartet for den 4. april kl 10 mangler i arkivet. Observasjonen kl 13 angir lufttrykkendring siste tre timer, så det er derfor mulig å regne ut lufttrykket kl 1000. Det viser seg nemlig at det er akkurat 4. april kl 10 at trykkforskjellen var størst med 1025,4 hPa på stasjon A og 985,1 hPa på stasjon D. Det gir en trykkforskjell på 40,3 hPa over en distanse på bare rundt 500 km. Det tegnes vanligvis trykk-kurver, isobarer, for hver 5 hPa, dvs at det på denne distansen på dette tidspunkt var 8 isobarer, med en gjennomsnittsavstand på bare 62,5 km. Ved 70 grader nordlig bredde gir en avstand på 110 km en geostrofisk vindstyrke på 50 knop, dvs full storm 25 m/s. Med en avstand på bare 62,5 km skulle det tilsi en geostrofisk vindstyrke på 44 m/s. Nå er geostrofisk vindstyrke en teoretisk beregnet størrelse, og den virkelige vindstyrken ved havets nivå vil ofte være 20-30 % mindre. Men siden orkan er vindstyrker fra 33 m/s og høyere, er det liten tvil om at det faktisk blåste orkan i området, slik noen av de overlevende kunne berette om.

Av statsmeteorolog og historiker Vidar Eng.

Litteratur:

  • Hilde Aagaard: Asbjørn T. Aagaard: Vesterisen 1952, Oslo 1995.
  • Kjell Nystrøm og Per Øynes: Alarm i Vestisen, Oslo 1968
  • Arnold Farstad: Mysteriet i Vestisen, Oslo 2001
  • Odd Magnus Heide Hansen: Ishavsskutenes historie II, Tromsø 1998
  • Kari Wilhelmsen: Været i Arktis, side 148-151 i Heide Hansens bok.
Bookmark and Share
Idium Portalserver 3.0Idium webpublisering